KAPITTEL 1: HVA ER GALT MED MEG?

KAPITTEL 1  – HVA ER GALT MED MEG?

Sommeren 2017, da hadde jeg ventet med å oppsøke fastlegen. Kanskje litt for lenge, men når jeg først fikk surra meg til å bestille en time. Uff, følte det som om jeg var den største belastning. Men nå – kunne jeg ikke lengre utsette det – jeg måtte ha hjelp!

Med hva? Jeg viste ikke. Men jeg hadde vært igjennom en operasjon i 2016, og fysisk så kom jeg meg aldri helt tilbake. Men jeg fortsatte å trene/jobbe og styre på i 230 km/t. (mitt liv som bil – metaforen. Gav mening etter hvert)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg måtte ha hjelp, men her var utfordringen; Med hva? Det visste jeg ikke. Men jeg kjenner meg ikke bra, verken fysisk eller psykisk.

Da jeg møtte opp på DPS – høsten 2017 – da kikka behandleren opp å måpe. (Nei han hadde ikke lest journalen min.) Men «Hvordan kan du ikke være fornøyd. Du er ut som en supermodell?»

Ja – akkurat dette skamma jeg meg over. Det var at jeg tilsynelatende hadde «alt», men jeg var så «tom» – og det hadde vært et «mørke» som hadde kommet krypende over meg. Det føltes mer ut som om dette «mørke» var i ferd med å «fortære meg til dessert».

Men helt seriøst – jeg følte meg så utakknemlig. Jeg hadde utdannelsen og klart å fullføre bachelor-oppgaven min (mens jeg gikk hjemme med nyfødt baby). Jeg hadde fått drømme-jobben. Jeg hadde tre nydelige små jenter. Sammen med mannen jeg hadde vært i lag med siden jeg var 17 år – og gift siden 2008. Vi hadde bygga hus, og det ble hvert år – pussa opp etter dagens motebilde. Vi hadde god økonomi – hva kunne jeg klage over? Ingenting – eller???

Jeg følte meg utakknemlig – og jeg klarte ikke fortelle eller sette ord på hvorfor jeg ikke var fornøyd.

Jeg hadde det siste året også gått ned i vekt – nesten 45 kg – jeg våkna opp en morgen og plutselig kikket det en person tilbake på meg som jeg ikke kjente. «Hvem er du?»

Utsende mitt har alltid plaget meg – alltid (mange) kg for mye. Jeg var den stygge andunge – og plutselig i 30 årene-ene våkna jeg opp (ja det var nesten over natta) og var blitt en (klarer nesten ikke si det) men, en vakker svane.

Hvordan kunne det ha seg? Jeg kikka tilbake på denne personen, jeg så i speilbildet på soveromsveggen. – som tilsynelatende hadde alt – som så ut som (ja det han terapeuten sa), men det jeg kjente inni meg. Panikk!

Jeg tror ikke jeg forsto (før etterpå) hva dette handla om. Det tok noen år.

Jeg kommer tilbake til det og forklarer «roller» og «identitetskonflikt» i et annet «kapittel».

Så her sto jeg – jeg hadde kryssa av for alle punkter på lista – jeg hadde oppnådd ALT. Jeg så til og med bra ut. Nå som jeg sier det, så høres dette kanskje ut som en 30-års krise.

Men – Det var noe mer enn det? Var det ikke?

For det som «få av oss klarer eller tørr si høyt» – dette med å ha vært usynlig (blant annet). Men det handla om; – at nå var jeg ikke usynlig lengre.

Det var det – som utløste en del «indre kriser» – som førte til «mangel på kontroll» – men dette forsto jeg ikke. For det mørket som den sommeren utviklet seg til et “dypt hull” og en “kvelningsfølelse” – som hadde eksistert der lenge. Jeg forsto ikke hvorfor det føltes ut som om jeg var i ferd med å drukne. Men slik var det.

Det var ikke bare det at jeg lå på overflaten og duppa. Jeg var langt under når vi nærmet oss høst. Ventelistene i psykiatrien er lange som vonde år – og jeg var nær på å drukne før jeg kom inn i behandling.

Men jeg sa det ikke til en sjel, jeg skammet meg for å føle meg slik. Og følte meg så utakknemlig! For ikke å snakke om hvilken belastning jeg var på ventelistene i psykiatrien. Der kom en supermodell, med drømmejobben og den nydelige «glans-bilde familien» inn og tok opp plass – slik at jeg kunne klage over – INGENTING!!??

Vel suprise, suprise, etter hvert skulle det vise seg at det var litt av hvert å ta tak i – det var bare så vanskelig å «sette ord på» – og forstå.

Jeg tror dette med at jeg hadde kjent denne «kvelningsfølelsen» og «drukningsfølelsen» – det er knyttet til en del ting. Så er «tomhet» – en ganske vanlig problemstilling – i det å ha vært utsatt for «konsekvenser etter psykisk og fysisk vold» – men det som er. Jeg tuller ikke. Jeg har ganske bra karakterer også – jeg burde egentlig være smart. Men det er noe med dette: det er at noen typer vold – setter «sår» – på plasser man ikke skulle ha tenkt å leite etter dem …

 – Ryktene på bygda ringa «ho er høy på seg sjøl» ekko i meg hamra «så feil kan dere ta» … –

“Jeg vet ikke dette da – men dette er begynnelsen av en reise som kommer til å vare de neste årene. Når jeg nå spør om hjelp – til å få hodet over vann.

Hvem skulle trodd at det skulle lede til det som blir den mest traumatiske opplevelsen i mitt liv. For nå følger frustrasjon, sorg og maktesløshet i møte med “hjelpeapparatet” – i tillegg til det som skjer med meg, utenfor meg og det som allerede ligger dypt begravd i meg … ”

Fortsettelse følger …