LIFE IS LIKE A POKER-GAME
Forrest Gump er blitt kjent for utrykket: «Life jeg is like a box of chocolates». Jeg blir kanskje ikke kjent for dette ordtaket, men jeg ønsker å bli husket for det:
Life is like a Poker-Game.
“Sometimes you win, sometimes you lose.”
“Sometimes you fold, sometimes you push”
HVA GJØR DU MED «LIVETS TILDELTE KORT»?
Blir du med å spille poker? Jeg burde ikke spørre om du vil med å spille, fordi du og jeg – vi er allerede spiller i livets spill.
Som spillere i dette livet vet både du og jeg, at vi ikke alltid får tildelt gode kort. Når du befinner deg i en situasjon med en dårlig hånd, ender du opp med ikke veldig gode odds i din favør.
Hvilke kort du får på hånd avgjør ikke du, men det er opp til deg;
«Hvordan du velger å spille med kortene du får utdelt.»
Frem til dagen i dag;
«Hvordan har du valgt å spille med
– livets tildelte kort?»
Hvordan jeg har valgt å spille kortene mine? En periode i livet valgte jeg å kaste meg, runde etter runde. Kortene jeg hadde foran meg gav særdeles dårlige vinner-odds, og jeg hadde ikke noe til overs å gamble med.
Du har alltid muligheten å legge ned kortene eller du kan spille et par dårlige omganger, men da risikerer du høyere skadeomfang.
Dersom du ikke er en utrolig god bløffmaker og kan lure dine medspillere, velger du mest sannsynlig ikke å gå all-in med en dårlig hånd. I alle fall ikke dersom du har vært den store taperen, ved enden av bordet ved flere anledninger.
Frem til nå har jeg kastet meg i frykt for å miste for mye, og for noen år siden forlot jeg bordet for å velge ny strategi og fremgangsmåte.
På sommer i fjor valgte jeg å komme tilbake til bordet og spille videre. Den nye livs-strategien valgt i denne omgangen av spillet; er å syne kortene.
Årsaken til endring av strategi, var i håp om å ikke forspille mer enn nødvendig.
Av og til må du syne, i håp om å vinne. For å være utpekt som taper, er ikke en stilling man ønsker å være i for lenge.
LIVETS TILDELTE KORT
Hvilke kort du får utdelt i livet bestemmer ikke du. Er det skjebnen? Eller er det tilfeldigheter? Det kan jeg dessverre ikke svare deg på.
Men jeg tenker at det beste du kan gjøre; er å akseptere de kort du får tildelt.
Lettere sagt enn gjort?
«Ja, det vet jeg alt om.»
For de fleste av oss vet; det er ikke bare en god hånd, du har til enhver tid. Av og til får du tildelt mange dårlige kort, og du ender med svært dårlige vinner-muligheter. Det gjør deg på ulike måter til – en stor taper.
Dine motspillere vet ikke hvilke kort du har fått tildelt, og vet da heller ikke hvilke vinn/tap-sjanser du sitter på. Dersom du ikke har et vanvittig bra poker-fjes, vet ingen hvilken hånd du har.
Jeg kan ærlig innrømme at jeg mangler poker-fjes når jeg spiller vanlig poker, hvilke følelser jeg har er til enhver tid skrevet i panna.
Men i livets spill, er jeg usedvanlig god til å opprettholde maska. Vel og merke – dersom det ikke oppstår noe plutselig, da er vi tilbake til «overskrift midt i panna»-emosjon.
Jeg har holdt livets kort, tett til brystet. Av ulike grunner, og har frykta at du og andre skulle se hvilke elendige kort jeg har hatt på meg. Men jeg prøver å minne meg selv på;
«Kortene jeg har på hånden, er ikke kort jeg har valgt.»
Jeg fikk dem tildelt. Slik som du.
Hva gjør du med de ufrivillige, utdelte kortene – i livet?
Jeg tror som sagt at man bør akseptere kortene man har, selv om man får tildelt dårlige livskår.
Arrester meg om du vil, men jeg velger å tro at man gjør det beste ut av det.
For noen år siden opplevde jeg å ha en svært dårlig hånd, og da var det ikke bare kortene som var uheldige. Jeg hadde blitt plassert på et bord for viderekommende, og “pot’en” nærmet seg minus tallet.
Jeg var helt sikker på at det stod TAPER med store bokstaver i pannen på meg, slik at alle rundt bordet kunne se bokstavene som var på utstilling. Walk-of-shame får en helt anna betydning, når du forlater bordet som spillets tildelte; Looser.
Jeg holdt kortene skjult med påklistra pokerfjeset, mens jeg forlot bordet i nederlagets skam. Det er dumt når du går fra spillet med hodet bøyd, dersom det ikke var din feil at du floppet.
Å være en taper kan jeg aksepterer, men nå vet jeg bedre enn at man burde skamme seg over å bli slått ned.
Hvis du i ettertid velger å holder deg skjult, vil du ikke bare ende opp som taper – men ensom i fiasko.
Dersom du en gang kommer til å oppleve å være the-big-looser, håper jeg noen trøster deg når du har tapt all «stacken» i livet.
Heiagjeng, medspillere eller konkurrerende motspillere?
Kanskje du allerede visste dette? Heiagjeng i livet er viktig, uavhengig av om man vinner eller taper.
Den informasjonen hadde ikke jeg fått med meg i spillets begynnelse. Da mangel på støtte ble oppdaga; ble det anbefalt å søke etter eksperthjelp, fra de som sto på sidelinjen.
Jeg dristet meg opp til å spørre dem til råds:
«Kan jeg få hjelp med denne hånden?»
Jeg bad om hjelp til å forstå spillet, dessverre var jeg uheldig og mottok tips om hvordan jeg skulle spille Gin Rummy og ikke Poker.
Ganske ubeleilig å lære å spille med feil fremgangsmåte, når du sitter med en dårlig hånd og er midt i et poker-spill.
«Er du enig med meg i det?»
Jeg tenkte at det beste var å akseptere de feilaktige råd, som vippet spillets sjanser bort fra å være en delaktig og verdig spiller. Men det er ikke første gang jeg børster av støv og går videre.
Dårlige råd samt mangel på støttespiller, er ikke den beste kombinasjonen for å bli en vinner.
Jeg er ikke alene om det. Mange spillere her i livet har ikke støtte ved sin side. Noen mangler heiagjeng og medspillere, og dermed har de ingen som trøster dem ved nederlag i livet.
Dette med manglende støtte i kombinasjon med dårlige kort, da taper du mer enn 1 runde i spillet. En dårlig hånd i kombinasjon med dårlig profesjonell hjelp. Eller dersom du ikke mottar hjelp i tide. Da vil noen av spillere forsvinne fra spillet, som oftest til stor fortvilelse for de andre spillerne.
«Poker er ikke vanskelig, er du totalt ubrukelig?»
Den kommentaren kommer mest sannsynlig fra en spiller som har pokerfjes i alle sammenheng, og som aldri vil spørre om ekspertråd fordi de alltid er best.
Det er ikke en makker du drar fordel av å ha på din side, og opplever du det; bør du vite at det er en konkurrent og ikke en som bidrar til en hjelpende-hånd.
Hvordan vinner du – i livets spill?
Ingen blir bedre i livets spill, uten å lære av en dårlig omgang. Du blir ikke bedre i noe, dersom du ikke lærer av feiltagelser.
«Har du blitt bedre, av å feile?»
Lærer du av dine feil? Vil du garantert bli bedre.
Jeg forlot spillet en stund, så vendte jeg tilbake. Da til et annet bord, og med mer kunnskap om kortene jeg hadde tildelt.
Jeg lærte noe. Merkelig nok hjalp det å bytte bord.
Fortsatt jobber jeg med å overvinne frykten for å syne den hånd jeg har. Fordi det er ubehagelig å vise frem, når man er vandt til å skjule kortene. Men jeg håper at lærdommen jeg har tilegna meg, ikke er helt bortkasta.
Jeg tror det ligger en mening gjemt bak dårlige kort, sånn har jeg valgt å se – livets kort. Jeg ønsker å hjelpe deg som sitter bak meg med samme kort, så du mottar riktig eksperthjelp som får deg videre i spillet.
Jeg unner deg støtte fra en heia-gjeng som både jubler når du vinner, og trøster dersom du skulle tape.
Så håper jeg inderlig ikke flere forlater dette spillet, fordi de mottar feil hjelp eller de ikke får hjelp tidsnok.
Fordi: Du – ja du som sitter der!
Jeg ønsker ikke at du skal føle deg alene i dette spillet, og det skal finnes hjelp dersom du trenger det. Dersom du sitter fast i håpløsheten som følge av brutale kort her i livet, ønsker jeg å fortelle deg: Du er så mye mer enn de bedrøvelige kortene du fikk tildelt.
Jeg håper du husker på det – videre i spillet.
Jeg blir muligens ikke den store vinneren med denne hånden, men jeg kan umulig miste mer enn jeg har gjort til nå i livet spill.
Det er pluss siden i dette: har du engang tapet alt du er og har. Da kan det bare gå oppover i livet, noe flaks må man ha. Lucky me!
Gå all-inn – om du kan?
Jeg pleier å gå all-inn i alt jeg gjør, heldigvis gir jeg ikke opp. Skal jeg først gå inn med et bein, så hopper jeg uti med begge. Vel og merke, etter å ha testet forholdene. Har du en gang plumpa uti et vann og blitt bitt av hai, da lærer du å sjekke forholdene først.
Nok et eksempel på evne til å lære nye spillereglene er opprettholdt – i denne litt eldre poker-spilleren.
Det er grunnen til at jeg er sikker på at min exit fra bordet, handler om noe anna enn manglende spille-evne.
På et eller anna vis måtte jeg bevise: at det aldri sto på mine evner til å forstå og spille med livets tildelte kort.
Skulle du befinne deg i samme situasjon; at du blir falskt anklaga for; kortene du har på hånden?
«Velg å “push” før du mister all gevinst
– du burde ikke skamme deg over (de ufrivillige) kortene du fikk.»
Har du manglende heia-gjeng i ryggen?
Eller:
Har du folk ved siden av som står og kaller deg taper og mislykka?
«Jeg håper du får bytta ut den gjengen som står og skriker slikt til deg.»
Når du finner de menneskene som roper oppmuntrende ord, da forstår du hvorfor du endte opp som taper og forlot bordet i utgangspunktet.
«Lykke til kjære du – som spiller med dine tildelte kort her i livet.»
Alle burde spille og lære i dette livet; ikke for å vinne mest, men ikke tape – stort.
Med åpne og ærlige kort, heie på motspilleren av og til – ikke være evige konkurrenter …
Bilde: Venne-tur til Azorene år 2005, jeg kom til å tenke på dette bilde fordi noen sa; «du eier ikke poker-fjes» da det ble tatt. Ut fra utrykket å dømme, hvilke kort tror du jeg sitter på?
19 år gammel var jeg lykkelig uviten om fremtiden, men i nåtid er jeg lykkeligere enn noen gang.
Flaks får man, om man velger å “syne” det frem ✨️
