«Nå er det nok», mener du som har mistet år av ditt liv. Til volden ingen andre enn du, må betale en blodpris for.
Skal staten godta at du frarøves flere år?
Er sorgen som er brent fast i deg, som mista det eneste du egentlig ønska:
– Tid & Liv.
Sår etter vold?
Har du vært mer død enn levende, mens du krabba over dørterskelen mot trygghet?
Hvordan ville du reagert? Hvis systemet rundt deg, peka og lo. Mens han som ødela deg, sto hånflirende bak og seiret. Fordi du manglet beskyttelse og hjelp.
Du står alene og skal bygge deg opp, mens årene flyr. Som fratar deg det største ønske av alt: Tid med dine barn.
Den tiden får du aldri igjen. Det eneste du kan? Er å søke et «plaster på såret». Som dette landet allikevel ikke gir deg. Dersom politiet ikke undersøker og sikrer bevis i saken.
Tv2.no publiserte denne saken om vold i nærerelasjoner, 07.12.25.
«… mange av sakene henlegges etter bevisets stilling, sier statsadvokat Tone Aase hos Riksadvokaten.»
Det er ikke bare bevisets stilling som er avgjørende. Politiet har ikke kapasitet til å etterforske voldssaker.
7 av 10 anmeldelser av vold i nære relasjoner, ble henlagt i år.
Du kan søke voldsoffererstatning informerer politi og bistandsadvokat. Når forholdet er anmeldt.
Etterpå må du vente på svar i 1 år.
Den får du avslag på, når politiet ikke har ressurser til å etterforske.
Vold etter brudd? Er i tillegg irrelevant for politiet. Det blir stempla som «konflikt», ikke som ulovlige handlinger.
Bor du i en liten kommune? Møter du på en politibetjent som er venn med personen, som utsetter deg for skade. Da får du ikke lov å anmelde saken, og sendes på dør.
- Det finnes bevis, men hvem gjør noe med: Fortsettelsesvold? Ingen!
- Hvem setter en stopper for nye voldshandlinger? Ingen!
I rettssystemet er voldsutsatte; «vanskelige», «ikke samarbeidsvillige», «uegna mødre».
I velferdsstaten er voldsofre; «udugelige», «skada», «Nav’ere», og blir stempelet på kryss og tvers.
Det snakkes om din «uhelse» i systemet, uten at noen gjør noe med årsaken.
Ingen snakker om det som lager «sårene», nemlig volden du utsettes for.
Skammen? Er din å bære. Ingen ser på konsekvensene av volden. Men vier oppmerksomhet til reaksjonen og følelsene dine etter år i vettskremt tilstand, som noe feil ved deg.
Fra alle etater og fra alle hold. Blir du møtt med kritikk, skam og skyld.
Ikke et eneste systemet, er opptatt av: han som påfører deg skader, og tapper deg for krefter.
Du avvises, bort fra alles dører. Alene blir du stående og skal kjempe en ødeleggende kamp, som tar år av livet. Den koster deg alt du eier og har. Inkludert, helse og levekår.
Prislappen på vold i nære relasjoner? Er din som bærer av sårene etter vold – å betale. Inkludert årene etter du krabber mot frihet, og fortvila oppdager at du er kneblet – frem til barna blir myndige.
Prislappen på vold?
Logisk ville det være å fjerne feilen: Volden.
Men logisk tenking er ikke inkludert i saker, involvert vold i nære relasjoner.
Systemet anser ikke vold som “galt”, og legger skylden på den som må fortsette å leve med konsekvensene. Det er deg som lever med sår over hele kroppen, og forbausa oppdager at ingen beskytter deg fra nye skader.
«Din feil, som har sår. Det er ikke farlig å oppleve vold»,
sier systemet.
Som mangler ressurser, kompetanse og bemanning til å beskytte deg.
Den som fortalte deg de ordene først?
«Din feil. Du fikk meg til å gjøre det.»
Er manipulasjon, fra hen som laga det opprinnelige såret.
Nå sier systemet det samme. Dermed blir såret større, og du får det verre.
Det dere i systemet burde si:
«Nå er det nok – skam og skade. Lagt på feil kropp.»
Har du turt å forlate relasjonen? Får du ikke beskyttelse eller hjelp, som du trenger. Skal du bli fri og trygg.
Du blir påført nye «sår» og svikta, i dette landet. Du får klare deg selv, mens du lever under uverdige forhold. Det forsterkere traumet, og pålegger deg større skader.
Dermed kan hen kalkulerende stå bak hushjørnet, og hoppe frem for å skremme deg. Hver gang du viser glede, og prøver å komme deg ut i frisk luft.
Etterpå står systemet å ser deg kollapse i frykt, mens de ler sammen med han som ødelegger livet ditt.
Du ble sperra inne bak låste dører, i relasjonen. Etterpå er du fanga i hjemmet, av systemet.
På samme vis som voldsutøveren fra tok deg trygghet og frihet, er systemet nå din nye fangevokter.
«Nå er det nok!», har du lyst å skrike ut.
Hvem hører etter? Ingen andre enn deg og ekkoet som ringer etter hjelp, men aldri blir møtt.
Du blir stille, og holder munnen lukka. Først ble du fratatt stemmen i relasjonen. Nå er systemet den som fratar deg all kraft. Du blir etterlatt i mørke, uten noe du skulle ha sagt.
Ikke får du hjelp eller beskyttelse mot vold. I tillegg må du tåle å påføres nye traumer i møte med systemet.
Du forsvinner litt mer, jo mer tid som går. Sperra inne bak lås og slå, mens voldsutøveren kan gå fritt.
Stå fri til å flå deg, gang på gang.
Jo bedre du får det etter bruddet? Jo verre blir handlingene som skal ta deg. Din lykke og fremgang? Må tilintetgjøres før noen ser at du har det bedre, og forstår hvorfor du var levendedød. I det du forlot relasjonen.
Systemet hever ikke et øyenbryn av hens påfunn, mer enn å kommentere:
“Så svak du er. Du tåler sannelig ingenting!”
Det er også din feil. At du ikke tåler vold, bedre. Det må du gjøre noe med, ellers er det noe feil – ved deg.
«Du er ikke svak. Du er en sterk dame, og dugende mamma. Husk det!»,
har jeg lyst å stille hviske til deg.
Så ikke systemet snur seg dømmende mot oss.
«Ikke fortell kvinnen at hun er sterk. Du må for all del ikke føle deg bedre, etter en voldelig relasjon. Vi hjelper ikke voldsutsatte med å bli sterke damer. Vi knekker dem i to»,
hyler systemet ved siden av.
År levende i vold?
Har du stått alene i mørket? Fratatt stemmen i systemet , fordi ingen bryr seg om:
«At noen ødelegger deg? Fratar deg kraft? Får deg til å lammes av skrekk?»
Vi må sammen si: «Nå er det nok!»
Du som vet hva man prøver å komme seg løs fra? Vet at det trengs en stemme som kan hyle høyt, om uretten ingen andre sier noe om.
«Vold er ikke et problem vi kan legge på individnivå. Det må løftes frem og legges på systemnivå.»
Det krever at barnevern, rettsvesenet, politiet, kommunene, og helsevesenet –
får ressurser til å hjelpe mennesker som utsettes for vold!
Vi pålegger ikke voldsutsatte skam, skyld og stempler dem.
Uten å gi hjelp slik at de kan leve et liv, uten konsekvensene fra nye voldshandlinger.
«Nå er det nok!», har jeg tenkt mange ganger. Jeg vet du tenker det samme. Du som er låst i vold, med systemets aksept.
Det høres ut som du ber om penger, når du søker om voldsoffererstatning. Eller sier noe om manglende ressurser i velferdsstaten, til å etterforske forbrytelser – ingen vil tro at du opplever. Uten bevis.
Du trenger BEVIS. Da må staten sikre bevis for deg.
Dersom ikke politiet har ressurser til å etterforske vold i nære relasjoner? Da innvilges du ikke engang et «plaster på såret» i erstatning.
Du står også uten bevisene du trenger, videre i systemet.
Da vil ingen noensinne tro deg.
Derfor må noen ta ansvar for å sikre bevis i saker involvert vold, så du blir trodd.
Hvem skal etterforske voldssaker og stoppe nye voldshandlinger, inkludert hendelser etter brudd?
Ingen?
Da hjelper dette landet voldsutøveren – til å få frie tøyler, bli større og gi han mer makt.
Da svikter dette landet voldsutsatte, som får det verre, blir mindre og påføres flere sår.
Dette kaller vi rettferdighet?
«Ikke la meg miste flere år, lenket til vold.»
Det er egentlig ikke et plaster du trenger. Ditt innerste ønske? Er lengsel etter, trygghet og ro. Det er avmakten og desperasjonen du føler, for å ikke bli trodd. Ikke hørt. Ikke får hjelp. Av noen rundt.
Det er sorgen du bærer på, som er vondere enn du kan sette ord på. Det hadde ikke hjulpet med et lite plaster, på den smerten.
Du vet hva jeg snakker om; du som har vært livredd i ensomhet? Det dypeste såret du lever med, er fra det som skulle vært:
Dyrebare øyeblikk. Vakre stunder.
Men de ble du frarøvet.
Dager, år og kvalitetstid – med dine barn.
Det du så inderlig trenger er noen som forstå, ser og støtter deg, slik at du ikke mister mer tid. Enn stundene du aldri fikk oppleve. Timer og minutter du aldri får igjen, som mamma til dine verdifulle små.
Nå tenåringer. Snart voksne.
Du som så barna dine vokse opp, vel vitende om: Jeg mister den tiden, jeg sårt ønsket å holde mine barn. I fred og ro, uten å bli påført skade og sår. Som fryste kroppen din til is, mens du fortvila leita etter hjelp. Som ødela alle fine stunder, som burde ha vært de lykkeligste minnene i ditt liv.
Eller du må se barna bli innprenta hat og videreføre volden. Med ondsinnede løgn om hvem du er som mor. Du som må tåle foreldrefremmedgjøring. Mens ingen løfter en finger i systemet, slik at du kan nyte den lille tiden du har igjen.
Øyeblikkene du har drømt om å oppleve som: mamma til dine barn. Ville være der å se barna dine bli større, mens du stolt sto ved siden av. Ikke kjempe alene mot krefter, som sakte kvelte livet uten av deg.
Det er ønsket du bærer på. Det er plasteret du skulle ha fått legge over det knuste hjertet ditt.
Du som mista den mest verdifulle tiden som finnes.
Du som må leve resten av livet, med smerte i kroppen, og føle fortvilelse over årene du mista.
Fordi noen fikk lov å knuse deg, når du så gjerne skulle ha vært: mamma.
Den sorgen kan ingen tette. Den kan ingen trøste, eller bøte for.
Den prislappen? Kan ikke staten kompensere deg for.
Men det burde være en selvfølge at systemet sikret;
at du ikke mistet flere år.
Sår fra vold? + År? = Nå er det nok.
Du skal ikke måtte fortsette å betale prisen, vold i nære relasjoner har!
Jeg ønsker å endre systemet, rundt deg som opplever vold i nære relasjoner. Sammen er vi sterkere, og vi trenger flere som står ved siden av oss.
Del og spre ordet – så riktige ører får høre; hvor gale tilstander det er, i dette landet …
Vennlig hilsen: Dama bak – HobbyPsykologen 🧡
#håpnåraltsvikter
