Hvordan har du det?
Spørsmålet kom opp i går under et møte. Angående et vedtak som skulle evalueres. Til et av barna.
Det spørsmålet jeg har hatt behov for å snakke om, men unngår å føle på. Fordi jeg blir minna på; hvordan jeg har det, uten å kunne endre noe.
Hverdagen:
På fredag forrige uke ble barna levert til sin far, da hadde jeg hatt samvær i 2 uker. Et barn startet perioden med sykdom samme dag som hun kom hjem, og ble liggende i 5 dager med feber og slapphet.
Barn nr. 3 skulle spille håndballkamp 7 mil unna, første helgen. Ho var skuffa da jeg ikke kan deles i 2. Det skjønner jeg. Da jeg deler hennes sorg over at jeg ikke kan, men gjerne ville være med.
Jeg følte tristheten der jeg sto ved parkeringsplassen før avreise. Når barnet kjørte av gårde uten meg, og jeg sto igjen med klumpen i halsen.
Utilstrekkelig – er en kjent følelse. Den følger med i hverdagen. Når du har tre barn og et med spesielle behov.
«Jeg strekker aldri til.», det er vondt å føle på.
Alenemor:
I forbindelse med pleie den helgen. Hoppet små barne-baske-lusker inn og satte seg i systemet mitt. De små sykdomsfremkallende allergenene unnslipper du ikke, selv om du prøver.
Blir du syk?
Da kan du ikke bare legge deg ned å skulke husmors-pliktene.
Oppfølging og lekselesing. Handling og middagen står på bordet ved endt skoledag. Ekstra oppfølging av barn med spesielle behov. Fysioterapi og sykehus avtaler, pluss alle tiltak og søknader.
Oktober fører med seg ekstra oppgaver som bekk-bytte. Når gradestokken plutselig viser minusgrader og frost krystaller ligger dekket ut over bakken, på utsiden av vinduet.
Har du mål om 10.000 skritt om dagen? Ingen problem å oppnå mellom arbeidsoppgavene, inn forbi husets fire vegger. Frisk luft får man til og fra bilen. Sosialt liv har du ikke som alenemor til tre.
Dropper du en fotball kamp og ikke står som heiagjeng? Får du barnepass, for å være sosial?
Den luksusen har du ikke, når du lever i en «høykonflikt» familie.
«Hvordan jeg har det?» har jeg ikke tid til.
Når systemet svikter:
Oppsøke lege utsetter jeg for lenge. Fordi alt kan brukes mot meg. Frykten for hva jeg kan anklages for, henger ved. Når barnefordelings saken skal oppe i Tingretten for andre gang.
Skjer det samme som første gang? Handla legebesøk ikke om en resept på antibiotika, men en tvangsinnleggelse i psykiatrien.
I tre år etter samlivsbruddet var jeg alt for redd til å gjøre noe. Våren 2023 fikk jeg en advokat, og søkte bidrag. Da ble jeg saksøkt for å være uegna som mor.
Frykt skaper stress og søvnløshet. Det påvirker på flere måter, også immunforsvaret.
Jeg inngikk ufrivillig et rettsforlik, februar 2024. Som frykta ble ting verre.
«Far har i stor grad bidratt økonomisk.».
Sannheten? Far har ikke bidratt en krone til barnas utgifter. Situasjonen er uendret etter forliket. I tillegg kreves jeg for tvangsbegjæring via namsmannen. Hakke verre.
Det har ført til enda flere søknader og økonomiske utfordringer, som påvirker negativt.
Det tryggeste har vært å holde munn lukka, og skjule hvordan det går.
Men det får konsekvenser når du må tie.
«Konflikt»?
Samme dag som legebesøket. Tikka det inn melding fra advokaten, med oppdatering i saken. Nå skal jeg forberede meg til møte med sakkyndig, og nytt møte i Tingretten.
Mellom legebesøk, til advokat og over til samtaler med helsestasjonen. Telefon møte mens sykdom herjer i huset. For å prøve å få hjelp til å snakke med barna om konflikten, og styrke relasjonen etter år med foreldrefremmedgjøring.
Helsesykepleier; «Dessverre kan vi ikke gi samtale til deg og barna.»
Slik har det vært i mange år. Jeg blir kasta rundt i systemet. Ingen kan hjelpe. Ingen kan skjerme barna fra konflikten.
Hvor mange timer, søknader og energi bruker jeg pr. år på «høykonflikt»? Nærmere et årsverk?
Det tærer, og er en ensom prosess å stå i. Uten hjelp eller støtte.
Møter som ikke hjelper:
Uken etter sitter jeg her på møte med kommunens saksbehandler, for å gjennomgå vedtak som barnet har hatt i 6 år.
«Har barnet utfordringer utover normal fungering, tilsvarende jevnaldrende?»
Svaret ligger i rapporten som er utarbeidet av PPT hvert år. Ansvarsgruppemøte er gjennomført for tre uker siden, og kommunen var invitert til deltagelse.
HABU avsluttet ny utredning i år. Støttekontakt-vedtaket på 4 timer pr. uke er under det som er behovet.
Saksbehandler legger til:
«Dere har stått uten tjenesten i 1 år. Vi har fortsatt ikke en person til tjenesten.»
Det er et kommunalt vedtak som barnet har. Men blir vridd til: et barnevernstiltak mor har, fordi hun er ut av stand til å ha oppfølging av barnet.»
Tjenesten eksisterer bare på papiret, og blir brukt mot meg som bevis på at jeg ikke strekker til.
Sannheten? Jeg har stått alene med alt.
Det avgjørende spørsmålet:
«Hvordan har du det? Blir du påvirket, fysisk eller mentalt?» siste spørsmål før møtet blir avsluttet. Etter en time med evaluering.
En oppgitt latter unnslipper. Før ordene kommer:
«Det prøver jeg å ikke tenke på. Hvordan jeg har det, har ingen betydning.»
Stemmen brister, og jeg forlater møterommet.
Det absurde er at den eneste som har spurt meg: Hvordan har du det? Er kun fordi det står på et skjema. Ikke fordi vedkommende faktisk lytter. Eller at det fører til en endring, mer enn at jeg frykter hvordan det kan brukes mot meg.
Dette møtet har kun minna meg på; jeg er utilstrekkelig og står alene.
Når det er for mye:
Den eneste plassen jeg tørr åpne opp og kan snakke om det som skjer. Er ved nærmeste krisesenter.
Når barna er hjemme er det for mange mil å kjøre, og tiden strekker ikke til.
Men etter 3 uker i en uvirkelig boble, må jeg ut av hus. Jeg har behov for å snakke om; det jeg unngår å føle på:
Jeg lever to liv, og er alene mamma til tre.
Mens jeg ydmykes, saboteres og ødelegges.
Det eneste jeg kan gjøre er å late som alt er bra, og holde munnen lukka.
Jeg er redd, og strekker ikke til.
Følelsene må undertrykkes, for å overleve. På andre siden tar du ikke vare på egne behov? Blir du helt ødelagt og slites ut.
HJELP?
Det er vondt å skrive dette, men det er verre å leve i.
Hvor lenge skal du tåle å ha det slik? Uten at systemet griper inn og setter en stopper for denne «konflikten»?
Jeg kan ikke endre fortiden eller situasjonen. Det eneste jeg kan gjøre; er å bruke stemmen min.
Bedrag skal ikke vinne over sannhet, og frykt skal ikke seire over frihet.
Skal jeg og barna mine få det bedre?
Må systemet gjøre noe mer – enn å kalle vold for konflikt.
Noe må endres:
Fortsettelsesvold: Må anerkjennes som de det er; makt, kontroll og vold etter brudd.
Systemkunnskap: Det er ikke snakk om konflikt eller uenighet. Det handler om undertrykkelse, manipulasjon og bedrag.
Like rettigheter: Må sikres uavhengig av bosted.
Kommunene: Trenger økonomisk tilskudd og økt kompetanse, som sørger for adekvate tjenester og hjelpetilbud – for alle som lever utrygt, eller i belastende livssituasjoner.
Livet skal ikke være enkelt, men det bør være en grense på hvor vanskelig det skal være – før noen ser deg.
