Kjære politiker, ikke glem oss som må overleve – uten stemme i eget liv.
Denne politiske teksten starter med et sitat fra Arnulf Øverland, og diktet: «Du må ikke sove.»
«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.
Forhindre og forbedre – urett, var hovedårsaken til at jeg utdannet meg til velferdsviter. Men det blir mer tydelig for meg; at realiteten i den norske velferdsstaten, har en annen skjult undertone som lyder:
«Du må tåle vel – den urett som rammer så inderlig.»
Det nærmer seg nytt stortingsvalg.
VALGET 2025.
Jeg har stemt ved hvert eneste valg, siden jeg var gammel nok til å få tilgang til valglokalet, og kunne avgi min stemme på: hvem som skal styre her i dette landet.
Hvem stemmer jeg på i dette valget?
Det er et hemmelig valg, så det kan jeg ikke avsløre. Men min stemme går til det partiet som; anerkjenner og vil gjøre noe med uretten som har sabotert livet, blant anna forhindret deltakelse i arbeidslivet.
Jeg tar ikke min «stemme» i dette valget for gitt. For jeg vet så alt for godt; Hvordan det føles å leve stemmeløs.
«Urett bør anerkjennes av politikerne i Norge, så vel som hva innbyggerne i landet bør tåle å rammes av …»
Dere politikere i landets mange partier er ute i samfunnet, og setter aktuelle saker opp på dagsorden. Jeg ser mange viktige temaer komme opp i diverse debatter, og som veldig mange andre nordmenn er jeg opptatt av; mat og strøm prisene. Samt fordeling av velferdsgoder og helsetilbud, for både enkelt individer og familien som helhet.
Men det er en sak jeg ikke ser, som jeg ønsker skal komme tydelig frem på deres valgprogram:
TRYGGHET, FRIHET OG VERDIGHET –
EN MENNESKE RETT, MEN HVORDAN SKAL DETTE LANDET SIKRE AT ALLE INNBYGGERE ER: TRYGGE, FRIE OG BLIR BEHANDLET MED VERDIGHET – UAVHENGIG AV LIVSSITUASJON?
Kjære politikere i dette landet, kan dere svare meg på det?
Trygghet, frihet og verdighet er det uoppnåelig i Norges land? Eller mister vi våre grunnleggende menneskerettigheter, dagen vi utsettes for vold?
Kjære politikere – det er på tide å våkne opp og se; hva vi må overleve bak lukka dører.
Vold i nære relasjoner, og;
Rettssystemet.
Vi har et rettssystem som ikke anerkjenner vold i nære relasjoner i barnefordelingssaker. Løgn og bedrag aksepteres, dermed støtter vi opp under voldsutøveren. Med rettens bifall kan man slippe unna med å påstå og gjøre – hva som helst.
Skal vi godta fortsettelsesvold i dette landet, med rettssystemet som samtykkende vitne?
Politiet.
Vi har ikke ressurser eller bemanning i politiet til å etterforske eller gi bistand i saker med økonomisk, psykisk og fysisk vold.
I saker med psykisk eller økonomisk vold – blir alle saker henlagt grunnet kapasitet.
Beskyttelse til å bli trygg og oppnå frihet, det har vi ikke ressurser til i verdens rikeste land?
Barnevernet.
Vi har et barnevern som ikke går inn i saker med vold i nærerelasjoner, fordi vi kaller volden «høykonflikt».
Da anerkjenner vi ikke hva vold gjør med omsorgspersonen som utsettes for trusler, manipulasjon og frykt på daglig basis. Er ikke barnets beste; at omsorgspersonen mottar bistand? Bør ikke mor/far få hjelp til kommunikasjon og samarbeids-utfordringer, som styrker omsorgspersonen istedenfor å slite vedkommende ut?
Er barnets beste; å gi bistand til voldsutøveren, og overbelaste den andre forelderen?
Godtar vi at barna pålegges å bli neste generasjon som skal vokse opp med traumer?
Da burde vi satse enda mer på å ruste opp psykiske helsetilbud, før neste generasjon gjør sin innmarsj på ventelistene i psykiatrien.
Hvilket parti ønsker å gjøre noe med det, før barna får helseutfordringer? Eller lukker vi øynene frem til barna blir en «utgiftspost» for fremtidens politiske partier, i mangel på hjelp fra nåtidens politikere?
Kommunene.
Vi har små kommuner med manglede ressurser og kompetanse på: hjelpe mennesker i krise etter vold i nære relasjoner. Dermed får ikke mennesker som skal unnslippe utrygge relasjoner hjelp, eller blir møt på en verdig måte.
- Er vi ikke et av verdens beste land å bo i, men du får ikke hjelp til å leve et trygt liv?
- Burde trygghet og frihet være avhengig av hvor i landet man bor, eller tørr flytte til?
- I forbindelse med å søke hjelp: burde det være opp til hver enkelt kommune, og de ansattes villighet til å se deg som en person – ikke et problem og utgiftspost?
Burde avgjørelsen; om du blir møtt med verdighet i livssituasjonen, tildeles små kommuner?
Stakkars deg som søker hjelp i små bygder med begrenset økonomi og kompetanse. Under ingen omstendigheter bør man bli kalt; lat, ubrukelig og bedt om å «ta deg sammen» – men det skjer gjentatte ganger.
I krise der du blir bedt om å søke hjelp, skal du rammes av å bli oppført på; «naughty not nice» i bostedskommunens svarteliste?
Personvern i små kommuner? Ikke inkludert i vanskelige livssituasjoner, du diskuteres i bygdas syforening som «ukas nyhetssak».
Det hjalp ikke meg å ha «feil» etternavn og manglende sosial status, siden det er kriterier for å bli plassert på «godkjent» lista der jeg bor.
Etternavnet kan endres, for jeg er løsningsorientert. Men grunnlaget for «rett på hjelp», burde ikke være avhengig av navnebytte og stedstilhørighet.
Kunne dere politikere gjøre noe med:
Likestilt tilbud til hjelp og støtte, som ikke er avhengig av hver enkelt kommunes ressurser og bemanning?
En innbyggers hovedfokus mens man er overveldet av frykt og må holde livet ut, burde ikke være; å avverge nye traumatiske opplevelser i egen bolig fra kommunens ansatte.
Krisesenter.
Ikke glem bort å gi økonomisk støtte til krisesentrene i dette landet. Der er det mange av landets innbyggere som ender opp etter et liv med vold, og når alle andre etater har sviktet rundt.
Dette lavterskeltilbudet redder mange familier. Du vil bli forbauset over hvor mange tusen kvinner og barn som er innom her i løpet av 1 år.
- Det er mange sentre som gjøre en uvurderlig jobb for de menneskene som prøver å bli trygge, frie og skal få verdighet tilbake i livene sine.
Kjære politikere, er dere klar over uretten som skjer utenfor Stortingets store saler?
Kunne dere politikere skriver opp hva dere er klar over, og ønsker å endre på – i partiets valgprogram? Da vil jeg og flere ved siden av meg være svært takknemlige.
Vi ønsker å vite; ser dere oss? Vi som står uten stemme i livet, med kan stemme på dere ved stortingsvalget.
Familier med – tilleggs behov.
Som mamma og pårørende til barn med spesielle behov, ser jeg heldigvis at noen av dere tenker på; hvordan barn med spesielle behov skal få støtte og tilbud, som bidrar til autonomi i hverdagen.
- Avlastning?
- Støttekontakt?
- BPA?
Men: der må hensyn til omsorgspersonen så vel som barnet, dersom «høykonflikt» – bli tatt på alvor.
- Gi omsorgspersonen som har hovedansvaret for barnet, beslutningsmyndighet til avgjørelser.
- Vi burde ikke tillate at en foreldre saboterer ordninger og hjelp, fordi foreldresamarbeid skal gjennomføres uten å ta hensyn til sabotasje og manipulasjon.
Barnets beste: i saker med vold?
= begrenset samarbeid.
Kommune økonomien og ressurser i små kommuner, er igjen et problem som går på bekostning av barnets behov for tjenester.
Nå er jeg alenemamma til ikke bare 1 barn med spesielle behov, men jeg har omsorg for 3 jenter.
Det har gjort vondt i mamma hjertet mitt mange ganger, når de to andre jentene etterspør «tid med meg» eller «se på kampen min». Men vi mangler tilbud og støtte, langt ifra hva som er anbefalt i forhold til diagnoser på barnet. Vi har stått uten tilbud på støttekontakt (tett på 1 år), og BPA er ikke en mulighet der vi bor.
Flytte er ikke mulig, uten å leve i frykt for en ny runde med; bli saksøkt og dradd til retten. Med et rettssystem som ikke reagerer på løgn og bedrag, eller anerkjenner vold?
Da er spørsmålet;
«Hvor mye urett kan oppstå denne gangen, og hva må barna og jeg tåle?»
«Hva er best for barna?» tenker jeg.
De ekstra omsorgsoppgavene for dette nydelige men annerledes barnet, setter mange ganger søsknene hennes i skyggen.
Ikke minst;
«Hva er best for dette barnet, med behov for bistand?»
Svar fra avdelingsleder i denne kommunen;
«Flytt til en anna kommune.»
Er dette en problemstilling som skal legges på individnivå, eller er det en samfunnsutfordring:
«Hva risikeres da i en «høykonflikt» familie, uten støtte og beskyttelse?»
Det er ingen som har sagt at et valg skal være lett, akkurat som valg i livet ikke er enkelt. Der er vi sikkert alle enige? På samme tide som vi uenige om; hva vi stemmer ved kommende stortingsvalg. Men det er et spørsmål vi aldri burde kreve kommer opp på to-do-lista til politikerne:
Hvorfor klarer vi ikke å sikre trygghet, frihet og verdighet til alle innbyggerne i dette landet?
Fortjener du som bor i dette landet, hjelp og støtte:
- Til å oppnå frihet og trygghet?
- Beholde trygghet når du har unnslippe en utrygg relasjon?
- Søvn og hvile mens fysiske og psykiske skader leges?
- Beskyttelse – til å holde voldsutøveren borte fra deg, og eventuelt dine barn?
- Annerkjennelse av vold i rettssystemet?
- Kunnskap og forståelse fra helsepersonell og støtte-apparatet rundt?
- Hjelp i krevende livssituasjoner?
Ja, til et land som forstår og anerkjenner vold i nære relasjoner!
Nei, til et land som lukker øynene for konsekvensene volden etterlater i deg og dine barn!
Når du opplever å stå mange år uten stemme i eget liv, da tar du aldri det å ha en «stemme» som en selvfølge igjen. Jeg er takknemlig for muligheten til å stemme ved dette valget, og oppfordrer alle som har det privilegiet til å bruke – stemmeretten.
For alle som lever under de forhold jeg selv har kjent på kroppen; utrygt under uverdige forhold, uten noe man skulle ha sagt. Jeg stemmer på det partiet som vil gjøre noe med din, min og alles rett til det mest grunnleggende vi trenger å føle som mennesker:
«Leve trygge og være frie, med en stemme i sin egen verdige historie.»
Med vennlig hilsen – Ann-Sofie
Mamma, pårørende og stemmende kvinne – som måtte ta saken i egne hender: skulle jeg få en «stemme» i livet, og valgte å ta den tilbake som:
Dama bak – HobbyPsykologen.
Målet mitt med dette året, uavhengig av hvem som blir valgt inn på Stortinget:
«Jeg skal gå inn i 40-årene som en fri kvinne, og åpne nye dører som skaper mening ut av uretten – jeg så vidt unnslapp med livet i behold.»
Den saken kan dessverre ikke stemmes på, da jeg valgte å stille meg i offentlighetens lys – for deg som er stemmeløs.
Å stå uten stemme i livet mens alt du er ødelegges og rives ned, det bør være en selvfølge å stemme imot – uavhengig av parti.
Lykke til med valget, (må dere ikke sove) politikere og stemmende innbyggere i det norske land …
Vi trenger hjelp skal vi overleve galskapen.
Vi trenger ikke en tilleggs-bør; å bli neglisjert og etterlat ensomme – bak lukka dører.
