… til vakker prinsesse …
Eventyret om MEG, i u-filtra utgave.
De to siste ukene har jeg vært aktiv på «skrivekurs». Hensikten min var; «slutte å skamme meg» og «være mindre redd», for andres meninger om det jeg publiserer. For den siste tiden føler jeg mye rundt egen skriving, og det er ikke positivt til egen person. Skal jeg virkelig føle meg «fysisk uvel»? Det må jeg gjøre noe med, og da hev jeg meg på: Sort Messe.
Disse ukene legges skrivingen lang på utsiden av komfortsonen. Da har jeg lurt på: Hvor jeg har befunnet meg de siste året? Fra usynlig til synlig til flombelysning. Jeg er redd, skremt og skrekkslagen. Men livet har stort sett bestått av; komme igjennom frykt og over på andre siden. Jeg må eie sannheten over hva det vil si: Skal jeg være meg? Eller la ondskap ødelegge?
De første oppgavene handla om å «slippe kreativiteten løs». Vi skulle presentere oss selv og late som vi hadde drukket «sannhet-serum». Så når kreativiteten først var trylla frem, var det vanskelig å stoppe historien;
«Når du først har opplevd å føle deg som prinsesse, lar du deg ikke forvandle tilbake til grå aske. Fordi du kyssa en frosk som viste seg å være en ond trollmann, ikke en reddende prins.»
MEG: fra ubrukelig aske til vakker Askepott.
Advarsel, følgende innlegg bør leses med denne forhåndskunnskap:
Jeg har rar humor som ikke alltid er passende, men også plenty av selvironi. Den tullete siden av meg tror jeg har holdt meg i live; “livet føles bedre om man smiler og ler, uansett krig i livet …”
Jeg er i overkant usikker på meg selv, med ny opp-blussa symptomer etter publiserte skriblerier. Jeg er redd andre ikke skal like meg. At jeg ikke er god nok. Frykter at andre skal dømme meg. Dømme meg tilbake til; mislykka og ubrukelig. Samtidig er jeg lei av å få passet mitt stemplet med «inkompetent», av det som forvandler meg tilbake til grå ubrukelig aske.
Underliggende fakta om meg: Jeg har aldri gitt opp, selv om jeg er redd. Det har redda meg mange ganger. Hva jeg måtte reddes fra? Det har vært vanskelig å sette ord på …
The beginning …
Hvem jeg er? Det spørsmålet har jeg leita etter hele livet. Jeg begynte å finne svar på det rundt midten av 30-årene. Bedre sent enn aldri? I mitt tilfelle kanskje bedre å si; bedre da enn senere?
Fun-fact om meg? Jeg visste ikke at jeg var en kreativ sjel. Det begynte jeg å erkjenne i forbindelse med samlivsbruddet for 5 år siden. Kan jeg skrive? Kan jeg spille piano? Hvor gjemte jeg den delen?
Eller hvem lot meg aldri få lov – å være meg?
Har du starta livet med en ond trollmann, som fortalte deg at du ikke er noe verdt? Har du levd et liv som verdiløs trell, og lista deg rundt på tå for å unngå bråk? Har du ikke gode kvaliteter, og er alt du gjør feil?
Kjære deg, da har du mest sannsynlig aldri lært; hva en prins bør være.
Når barndommen besto av å vokse opp med onde (troll)menn, starter du tidlig å leite etter en som kan redde deg. Feilen ved å tro at noen kan ta bort det som er vondt? Da finner du frosken som er lik det du prøver å rømme ifra. Dette vil du sikkert ikke høre, men prinsen er ikke ment å redde deg. Før du vet;
DU er noe å samle på.
Når du ser deg selv? Hva ser du?
Er du verdig å være en vakker prinsesse? Eller klarer du ikke kikke på deg selv, fordi alt du ser er verdiløs aske?
Er du noe verdt å ha? Eller fortjener du ingenting?
Den aller første oppgaven som fikk ballen til å rulle …
«Gjør en god ting for deg selv, hver dag.» dette var hjemmeleksa mi høsten 2018. Når oppgaven først ble presenter for meg, ble jeg irritert. Ja, jeg mener; hvor vanskelig kunne dette være? Kunne jeg ikke få en ordentlig oppgave, som å løpe et par mil eller vaske rent bak sofaen.
Sammen med oppgaven fikk jeg utlevert en liste over forskjellige oppgaver, på hva disse gode tingene kunne bestå av. Med denne tilleggskommentaren:
«Om det så er å tenne et lys, men du må tenke at du gjør det – for å være god mot deg selv.»
Jeg reiste hjem og på kvelden sto jeg med lighter i hånden, foran et brett med forskjellige te-lys. «Tenn på det lyset», tenkte jeg for meg selv. Men ubehaget flammet mer i magen enn noe synlig levende-lys. Jeg ble svimmel av uvelhet, og ør i topplokket. Noe brant, men det var ikke på rette plassen.
Dagene gikk, og først kvelden før ukas terapi-oppgave skulle evalueres. Tente jeg på det (forbaskede) lyset. Mer ubehagelig enn å tenne et lys for meg selv, var tross alt å ikke fullføre en oppgave.
«Hvorfor er det å «gjøre gode ting for seg selv» så vanskelig?»
Reisa mot å finne ut «hvem jeg er?». Starta for fult når jeg var 32 år, og førte til første ledetråd; finne en hobby. Pianospiling begynte og innen kort tid var jeg på viderekommende nivå. Men 4 år fløy forbi, før jeg spilte uten å «forvente» straff.
Blir det økt bråk på hjemmebane, når du utrykker dine behov? Å skulle finne ut hvem du er, og prioritere «gjøre gode ting» for seg selv. Det klarer du ikke, dersom du opplever:
«Se til h …. å komme deg opp av sofaen, og lag middag. Er du totalt ubrukelig?»
«Lære å spille piano, det får du aldri til. Ikke vits å prøve, du vil alltid være mislykka.»
«Du er stygg, ingen vil noensinne ha deg. Alt du gjør er feil, hvem vil ha det?»
Har du opplevd å bli snakka sånn til? Er du klar over at det ikke er greit? Det kan vært vanskelig å innse, dersom du ikke føler at du fortjener bedre.
Disse onde trollmennene, de tryller deg om til underkuet bunnslam. Det føler du langt inn i kroppen, og tankene dine henger seg opp i: «Jeg er ingenting, og fortjener ingenting.»
Du kyssa frosken, men han er langt ifra en reddende prins. Når han behandler deg som møkk på en feiekost, og ikke setter pris på deg. Du er kanskje ikke prinsesse, men uavhengig av; hvem eller hva du er:
«Du har verdi, og fortjener bedre enn dette her».
Dette er din oppgave fremover. Du må føle det, for å ha et bra liv;
«Er jeg verdt noe? Fortjener jeg å ha det bra?»
Det er en enkel oppskrift. Men for noen mennesker: det vanskeligste å endre. Nærmest umulig. Dersom du ikke får hjelp til å fjerne det som påvirker tankene og følelsene i negativ retning.
Jeg har knytta verdien min opp til hva jeg presterer, så når jeg måtte si opp drømmejobben og mista muligheten til å trene. Da forsvant all verdi. Det eneste jeg var rundt 33 år, var ubrukelig aske på hjemmebane. Håpte noe skulle feie meg av sted, siden jeg ikke var brukende til noe.
Den positive siden av skammens-reise gjennom 30-årene, var å finne tilbake til den naturlige meg. Eller den jeg i utgangspunktet var ment å være. For grunnlaget mitt, var:
«Jeg er det andre forventer. Ellers får det konsekvenser.»
Å endre den tanken, og tillate seg å ta vare på deg selv. Være snill med seg selv. Vet du hva du må endre da? Et helt liv med «Det tørr jeg ikke uten å bli straffet».
Dette kan du ikke endre mens du lever utrygg, og påføres straff eller trusler. Eller du blir fortalt at du er ubrukelig, en belastning og bør skamme deg.
The shedding of old pain …
Hvordan får du det bedre med deg selv?
Kjære deg, jeg ønsker at du skal vite: Du har lov å ta vare på deg selv. Du har lov å prioritere deg. Dersom det får konsekvenser i ettertid? At du blir ignorert, kritisert eller verre.
Du må komme deg vekk fra det som sparker deg ned. Ellers blir du mer ødelagt og slites ut. Du fikk ingen prins, men du er verdt å redde. Du klarer å bryte ut, selv om det føles umulig.
Jeg vet det er vanskelig å gå ut av det huset. Du føler deg skamfull når du lytter til egne behov. Fordi du aldri har lært; det er lov å prioritere seg selv. Selv når du blir fri fra straff, føler du «kroppslig ubehag». Frem til du har bearbeidet opplevelsene, og gjort jobben med å endre mønsteret.
Du trenger nye «speil» fra andre mennesker, så du kan se “hvem du er”. For du har verdi og kvaliteter gjemt bak stygge ord og handlinger, som utsletta alt du var. Da kan du gjøre jobben med å lære og ta vare på deg selv. Først finner du en trygg plass, der du kan være deg og slappe av. Det er kjempe viktig, så: Øve i fredstid, med å endre “speilbildet” ditt.
(Får håpe du ikke har barn med vedkommende, da står du alltid i krig.)
Men jeg kjenner ingen sterkere damer, enn de som har levd med vold i nære relasjoner. Eller fortsatt må holde ut volden, lenge etter brudd. Du føler deg som en vridd vaskefille nå, men du overlever noe få vil forstå. Du er sterk, men vet det ikke enda.
Ting vil ta tid å endre, men du vil med tiden få et mye bedre liv.
«Du fortjener å bli behandla som et fint og verdifullt menneske».
Det å skulle ende det 17 år lange samlivet, og flytte ut. Det knakk meg nesten i to, og det skamma jeg meg over. Egoistisk som jeg følte meg, hadde jeg den kampen innvendig. Det å se bort på pianoet, gjorde meg i mange år uvel.
Jeg nærmet meg 36 år, når den følelsen og tanken begynte å endres. Ca.1,5 år etter at jeg flytta inn i huset mitt. Jeg satt foran pianoet og spilte. Da stoppa jeg plutselig opp og oppdaga: Jeg følte ikke ubehag, og var avslappa i kroppen. Den dagen, var et rart og spesielt øyeblikk.
Fra «aktivert til kamp», til «indre ro». Kan ikke si anna enn: det var vakker (sinns)tilstand.
Kjære du, den følelsen er gulrota i horisonten og det fortjener du å oppnå.
Nå kan jeg lytte inn i kroppen og gjøre ting JEG har lyst til, uten motstand. 39 år ut i dette (livets) eventyr.
The beginning of a new era …
Omvendt Askepott historie dette her, men det er et fellestrekk i fortellingen. For jeg var aske frem til dagen jeg fant det som forvandlet meg til Askepott, når jeg ikke lengre følte meg som verdiløst ingenting. Men den gode fe uteble.
«Hvor var hjelpa som var nødvendig for å få livet tilbake?»
«Lykke til med å komme deg opp. Vi bidrar så du synker til bunns og aldri ser dagens lys.» Den holdningen fra «hjelpeapparatet» rundt, MÅ jeg gjøre noe med.
Å bygge seg opp etter vold, uten hjelp og trygghet – er et uoppnåelig krav fra systemet.
Du trenger trygghet, og til det trenger du hjelp.
Du trenger tid for å bygge deg opp. Systemet bør ikke kreve at du er ødelagt slave på ubestemt tid. Du trenger hjelp skal du blir trygg, og fri fra påføring av “nye sår”.
Da må systemet beskytte og hjelpe deg, så du får fred mens du bygger trygghet i og rundt deg.
Systemet svikter, når volden ikke blir anerkjent.
Systemet:
«Vi tillater at han ødelegger deg og ditt liv. Du har vært trell under han i over to tiår, hvorfor stoppe han nå?»
Der er jeg og systemet uenig om hva som er forsvarlig praksis, det vil jeg endre på.
Hvem skal betale for konsekvensene (fortsettelses)vold har på liv og helse?
I barnefordelingssaker, MÅ systemet ta hensyn til volden omsorgspersonen opplevde i relasjonen.
Kan støtteapparatet ikke hjelpe, MÅ regelen være å ikke forverre helse eller livssituasjon.
«Du er lat, ta deg sammen. Du prøver ikke hardt nok». Det er vanskelig å føle seg som et verdig menneske, når hjelpeapparatet rundt pålegger skam og utrygghet.
Hjelpeapparat:
Ikke ta fra kvinnen mer verdi, hun trenger de kvalitetene hun har.
Ikke ta fra kvinnen stabilitet, hun trenger all den trygghet hun kan få.
Det oppsto en åpenbaring de siste par årene, etter år med systemsvikt og fortsettelsesvold; Jeg må begynne å stå opp for meg selv, og fortjener ikke å bli trøkka ned. Det er mye lettere å tenke enn å føle i kroppen. Jeg må virkelig holde hardt på den vissheten, når den påvirkes tilbake til gammelt spor:
«Jeg fortjener ingenting, og er null verdt.»
The release …
Fra å kikke på meg selv i speilet ved inngangen av 30-årene, mislikte alt jeg så og alt jeg var – på utsiden og innsiden. De siste par årene har jeg kikka på speilbildet, og det er ikke de ytre trekk jeg legger mest merke til. Men ho jeg ser speila tilbake på innsiden, og kampen hun hadde for å komme dit.
Jeg gikk ut den døra uten hjelp, mer død enn levende. Kjempet for å beholde livet, i fortvilelse og avmakt. Bearbeidet 5 livssorger, og 34 år med sår fra ulike typer vold. Årene gikk uten støtte, men jeg gjorde det beste ut av dagene. Med tiden klarte jeg å skape et MYE bedre liv, selv om jeg fortsatt lever i krig og terror. Da fikk jeg respekt for dama jeg er, og reisa som ligger bak.
Jeg blir lett gråtkvalt når jeg tenker på den prosessen, og hvor vanskelig det har vært. All skam jeg har følt over livets hendelser, og valg jeg tok langs veien.
Derfor er det å publisere egne tekster, det skumleste jeg noensinne har gjort. Det er også grunnen til at jeg må få «min nyvunnet stemme» ut i verden, nå – før det er for sent.
En tilleggs observasjon; Hva skjedde med utseende mitt i 30-årene? Hvilken magi var i sving? Ingen kjenner meg igjen. Inkludert meg selv. Men figuren min var mer som en forbannelse, frem til jeg følte indre verdi. Det skjedde for rundt 3 år siden i forbindelse med: nå følte jeg det som var fint og bra ved meg. Det å være et verdifullt menneske med bra kvaliteter; skal jeg aldri kunne føle det, uten å bli ødelagt tilbake til ingenting?
Jeg har hatt lyst å skrike; «La meg være i fred!» Det hjelper ingenting uten endring av systemet, og da må man finne andre måter å bli hørt på.
«Skal kvinnen føle seg som en vakker prinsesse, eller forevig verdiløs aske på en feiekost? Skal kvinnen godta at livet makuleres til grått ubrukelig skrot?»
Da må systemet gjør noe, når en part ødelegger den andre forelderen.
«Du fortjener ikke å forbli ødelagt i all fremtid. Du fortjener å få et godt liv.»
Vet du hva som påvirker urett-genet mitt mest i denne fortellingen? Kvinnen får psykisk og fysisk symptomer på vold og misbruk. Hun skal få det bedre, mens hun fortsatt lever utrygt. Systemet griper ikke inn, men snur seg bort. Han som påfører henne smerte kan lage nye sår, og bruke det til egen vinning. Hun blir kritisert for reaksjonen, og føler skam over egen kropp.
Det kaller vi; rettferdighet?
Kanskje du er uenig med meg? Men jeg prøver å holde på vissheten om:
«Jeg må slutte å skamme meg, for det jeg ble utsatt for.»
Jeg har et mål og en visjon for fremtiden: Det er at under ingen omstendigheter skal vi tillate at mennesker blir verken aske eller trell, fordi uretten i systemet ikke begrenser onde (troll)menn. Da måtte jeg trosse frykt å bli min egen gode fe, slå med tryllestaven og lage en beskyttelses-formell.
Det å skulle beskytte seg selv er også en tidlig barndomserfart som tilsier; er opp til meg. Ikke regn med andres hjelp eller beskyttelse, selv ikke når livet henger i en tynn tråd. Men å gå fra overlevelsesstrategi om å være totalt usynlig og musestille, til å stille seg i full Hollywood-spotlight? Den lyskasteren skulle jeg helst ha unngått, og det koster å bryte en livslang tillært beskyttelses-mekanisme.
Men det er ikke første gang jeg står foran «ubehageligheter»; og da finner jeg en løsning, så går jeg den vei – uansett hvor mye frykt som følger med.
For det har alltid vært hoved-essensen av – MEG.
Noe svikta og nå er jeg helt sikker, det handla aldri om meg …
Ps. Det beste ved denne reisen? Når jeg fant verdi og ble lykkeligere som enslig, enn med en prins eller frosk – eventyrlig magi i den kraften. Det trodde jeg var et uoppnåelige eventyr i begynnelsen av historien.
Jeg håper du en dag finner den samme kraften, og kan se deg selv som både vakker og verdifull – innvendig og utvendig.
Den dagen håper jeg systemet ikke svikter deg, så du må fortsette å holde ut et levende mareritt. Det skal være håp om at du får din «happy ever after», for livsglede har du virkelig fortjent å oppleve.
The end – men på langt nær slutten …
