TO BO OR NOT TO BE (HOBBY)PSYKOLOG …
Jeg er IKKE (må påpekes) psykolog. Men jeg brenner for at mennesker som strever og har det vanskelig – skal få og ha det best mulig …
Så har jeg likt rollen jeg har hatt – når jeg er hobbypsykolog. Eller noen vender seg til meg for råd eller støtte. Jeg liker mennesker som snakker rett fra levra og sier ting som det er, og deler ikke bare de bra tingene i livet, men også de vonde. Den usminka sannheten.
Jeg har bakgrunn som helsefagarbeider. Jeg arbeidet som BPA (brukerstyrt personlig assistent) Da fikk jeg første gang innblikk i en verden – hvor mye man må slåss for hjelp og støtte.
Dette måtte jeg gjøre noe med. Det førte til at jeg søkte opptak på studie: arbeid og velferdsforvaltningen ved UIA.
Jeg er utdanna velferdsviter, og har en bachelor i arbeid- og velferds-sosiologi.
Jeg har de tre siste årene søkt opptak og fått plass på en master i psykososialt helsearbeid – spesialisering i psykisk helse (men ytre hindre, har gjort det vanskelig å gjennomføre).
Jeg har arbeidet i helsesektoren, og vært innom det meste av helse og omsorgs-etatene – både i forbindelse med arbeid – som bruker/pasient og som pårørende (til barn med spesielle behov.)
De siste årene har jeg vært hjemmeværende husmor (for mine tre barn), og hobbyskribent.
Jeg har hatt en sær-interesse i:
- Traume, relasjonstraumer, kommunikasjon og relasjoner. Samt utmattelses-tilstander.
Har hatt god tid til å fordype meg i temaene etter at jeg fikk «æren» av å bli hjemmeværende husmor.
Jeg skrev bachelor oppgave om Interkulturell kommunikasjon – om å forstå hverandre på tross av kulturelle forskjeller.
Så interessen for kommunikasjon og forståelse har brent i meg lenge.
Årene (2017- 2021) da opplevde jeg at kroppen svikta – da opplevde jeg både dårlig forståelse og kommunikasjon rundt – hva vil gjøre meg bedre.
Jeg fant svarene …
Jeg har undret meg over, både som fagperson, som bruker og pårørende – hvordan kan man forvente bedring – dersom man ikke opplever å bli møtt med forståelse og kunnskap fra omgivelsene?
Svaret er enkelt – man blir ikke bedre.
Så HobbyPsykologen ble oppretta – fordi vi trenger å snakke om det få (av oss) tørr/klarer si høyt – fordi FORSTÅLSE er helt avgjørende for BEDRING.
La revolusjonen starte …
Det er det man håper. Altså, kanskje ikke en revolusjon (jeg har realistiske forventinger), men jeg har også håp, jeg har en drøm …
Årsaken til at jeg nå gir ut det jeg har skrevet: Gjennom blogg her på Hobbypsykologen.
Det er til deg
«Kjære du som nå har det vanskelig: Jeg håper det ikke svikter rundt deg – den dagen du ber om hjelp»
Kanskje det ikke blir en revolusjon.
Men jeg har stor tro på at; INGENTING skjer hvis INGEN sier noe.
Det er et svar jeg håper du også mener man kan sette to streker under.
Så har jeg sosialfagligbakgrunn; jeg har arbeidet i det samme systemet som jeg siden ble bruker/pasient og pårørende i. Jeg har innsyn fra tre forskjellige vinkler i vårt velferds-system. Hva kan jeg bruke det til?
Mulig jeg er litt naiv som tro; at alt som skjer i livet det skjer fordi det er en mening. Så begynte jeg å skrive – og er det ikke en mening med det også?
Vel, naiv eller ikke. Jeg tror en av grunnene til at jeg bestemte meg for dette. Å opprette HobbyPsykologen.
Det var; enten så gjør jeg noe eller så gjør jeg ingenting. Jeg er ikke kjent for å gjøre ingenting, så da ble det noe.
Til deg som befinner deg på denne siden
- Kom gjerne med innspill
- Hvilke tema ønsker du å høre mer om?
- Ris eller ros
Jeg gleder meg til å høre tilbakemeldingen fra deg!
«Når livet gir deg sitroner, – da lager du limonade»
Så skal jeg bruke mine sure (ganske råtne) sitroner – så er limonaden jeg har tenkt å lage – FORSÅELSE og KUNNSKAP rundt temaene jeg skriver om.
Jeg håper det smaker.
Enjoy!
