LEVENDE DØD …
Dette innlegget er ikke tilpasset sensitive lesere. I tillegg kommer jeg å bruke «streng» stemmen min (av og til – må det til).
I dag – kjære du, er det verdens dagen for selvmordsforebygging. I den forbindelse hadde jeg bestemt meg for å publisere diktet – LEVENDE DØD! Samt innrømme opphavet bak. (Det jeg virkelig har vansker med å si høyt). Ut av komfortsonen – fortsetter. …
Årene 2017 til 2021. Denne perioden av livet – kan oppsummeres slik; Levende død. Bildet med personen som ligger der; du lever ikke, du kun eksisterer – og stirrer «de indre demoner – i hvitøyet». Ikke de beste årene, kan man (u)trygt si.
ME-foreningen kontakta meg, for noen uker siden. De ønsket å bruke diktet – i undervisning sammenheng. Det gleder meg, at det kommer noe godt ut av det jeg skriver. At årene på det «mørke rommet», kan bli fortalt (samt gi forståelse og kunnskap), rundt hvordan det var og opplevdes – å ligge der.
Hva jeg tenkte – de årene;
Hadde huset begynt å brenne, så hadde jeg brent inne (jeg hadde ikke krefter til å reise meg). Samtidig – håpte jeg at huset kom til å brenne ned, så jeg slapp å være en belastning …
Hvis noen føler de, er en belasting – går de opp i røyk da? Hvis de går opp i røyk – sitter andre og lurer på; HVORFOR???
Tittelen på boka (jeg drømte om å skrive) var «Når alt svikter».
Jeg innrømte i introen at jeg tenkte; «ikke dø, før du har fortalt hva og hvor det svikta!» For det var ikke meg, er min påstand. Men da må jeg fortelle deg om min reise – så får du avgjøre «hvor og hva som – svikta».
Jeg tenkte også; Ingen skal sitte i min begravelse og si; «Du vet, vedkommende var nok «psykisk syk» – denne setningen, brant så sterkt – at jeg HOLDT UT. Skal jeg være ærlig, så var jeg nære – å gi opp.
Jeg har fortalte at jeg møtte en overlege sommeren 2021 (4 år – etter jeg bad om hjelp), denne overlege har jeg avslørt – sa til meg:
«Du har en normal reaksjon – på unormale hendelser».
Hva mer ho sa og hva dette betydde, det skal jeg forklare nærmere – senere ut i denne fortelling …
Min historie er kanskje ikke slik (den først fremstår) – men er det ikke slik med alle historier? Det er hovedpersonen som vet «hvor skoen trykker». Men det er en forutsetning at hovedkarakteren IKKE «drukner» – (skal vedkommende kunne sette ord på – «hva skjer med meg?») – samt overleve!
Hva skal til – for at man får «hode over vann»?
Der har man første utfordring!
Samt første ledetråd …
I løpet av disse årene (alt svikter), så råder det uenighet rundt «Hva skjer med meg?»
Men uavhengig av det svaret – så er samtlige leger og behandlere jeg møter – enige i; «Hva trengte jeg?»
Svaret: støtte og hjelp så jeg har mulighet til – ro og hvile.
Så enkelt – eller hva?
«Nå var jeg småbarns-mor til 3 barn, og jeg hadde 100% jobb, jeg var også en veldig aktiv og sosial person.»
Hvis jeg (nå) var i behov av ro og hvile – hvem skulle hjelpe?
Det var ikke slik, at jeg ikke bad om hjelp. Men først måtte jeg «jobbe» igjennom – «fortjener jeg det?» For der var jeg og legene uenige (i starten av denne reisen).
Når jeg fortsatt ikke var helt enig i «fortjener jeg det?» men nå hadde jeg ikke anna valg. Jeg måtte be om hjelp til «ro og hvile» året etterpå (år 2018) – når situasjonen var gått fra vondt til verre. (Levende død tilstanden– var blitt mer permanent).
Hvor mange ÅR tok det – å få på plass tiltak, tror du?
Der var meg og «hjelpemannskapene» – enige i «jeg fortjener det IKKE!!».
Men jeg måtte ha hjelp, skulle jeg bli bedre; Hva nå?
Jeg tror jeg har skreket høyt i frustrasjon, men ord har ikke sluppet ut.
«Når du føler deg som en belastning – hva skjer; dersom du blir behandla, som du er en belastning (av de rundt). Blir du bedre eller verre???»
- «Er det en rettighet og få hjelp til – å leve? Eller er man etterlatt til seg selv, dersom man kun orker – å eksistere?»
- «Hvor mange ÅR er det FORSVARLIG – at mennesker står på «venteliste», mens de «drukner»?»
“Hvis en person velger å avslutte livet – mens vedkommende er i kontakt med hjelp-apparatet, hva “svikta” da?”
Spørsmål knytta til det, bør være fokus når man snakker om selvmordsforebygging. Er min (personlige) mening.
Kjære du, som eksisterer; Levende død – (uavhengig av underliggende årsak bak tilstanden) …
Dersom du befinner deg i en virkelighet, (mer død enn levende) – der alt du gjør er å – HOLDE UT!
Jeg håper IKKE du må ligge der – i mange år (alene)!
Jeg håper IKKE du ønsker å «gå opp i røyk»!
Jeg håper IKKE du bli behandla – som du er en belastning!
&
Jeg håper så inderlig, du får – (adekvat) hjelp og støtte!
Jeg håper du blir HØRT!
Jeg håper du blir FORSTÅTT!
Jeg kan skrike; på vegne av deg – som trenger at jeg roper (eventuelt skrive – saklig og forståelig), så andre forstår: HVORFOR!! …♥
To be continued … (for jeg har mer på hjertet) …
Alle følelsene: fortvilelse, håpløshet, maktesløshet og urett – knytta til årene «alt svikta», de er driven bak – HobbyPsykologen (og dama (meg) som fant «stemmen» – gjennom skrivinga) …
Bak de følelsene skjønner du – ligger en (ikke ubetydelig) drivkraft …
ps.
Jeg er ikke like skummel, som jeg høres ut (når jeg bruker “streng”-stemmen min) …
Vennlig hilsen – Ann-Sofie (HobbyPsykologen)
🥰