Unngår jeg å føle på …?

NÅ UNNGÅR DU FØLELSENE DINE IGJEN!

Vi løper ofte fra våre egne følelser, når følelsene vi har er vonde og vanskelige å kjenne på …

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Denne gang har jeg unngått å kjenne etter i kroppen på grunn av følelser som har dukket opp i forbindelse med skrivingen. Spesielt denne uka når jeg publiserte «Levende død». Følelsene som dukka opp i forbindelse med skrivingen og publisering av det stykket, da unngikk jeg å kjenne på de følelsene med å «flykte» inn i den «magiske skrivebobla».

Selv om å være i skrivebobla er en positiv ting for meg. Så er det ikke lurt å løpe fra sine egne følelser og unngå og kjenne på det som bobler opp.

Jeg ble minnet på dette med å unngå og flykte fra, av en ny “forbindelse”. Denne personen som jeg kom i kontakt med, eller vedkommende tok kontakt med meg. Han er en anerkjent forfatter og gründer som hadde lagt merke til HobbyPsykologen.

Han spurte om jeg hadde et stykke han kunne se på å komme med innspill. Det passet egentlig veldig perfekt. Fordi jeg satt og jobbet med et nytt stykke, som hadde dukka opp i hodet den dagen han spurte. Som jeg hadde flyktet inn i istedenfor å kjenne etter i kroppen.

Tittelen var «lat, ubrukelig husmor – søker hushjelp» og er et svært selvironisk (informalt essay), som var ment som en parodi på hvordan jeg har opplevd å bli møtt av «beredskapen» i kommunen jeg bor i.

Tilbakemelding på det innlegget “lat, ubrukelig husmor – søker hushjelp”.

Etter at han hadde lest så lurte han på hva jeg skulle frem til? Så måtte jeg fortelle historien bak. Kom han med følgende tilbakemelding;

«Du trykker ned deg selv, det syns jeg du skal slutte med. Be real. Vær deg. Frem budskapet fra en anna vinkel.»

Tusen takk for tilbakemelding på det! Samt andre gode tips og råd. Jeg er utrolig takknemlig!

Han hadde nemlig rett!

Når man ikke tar seg selv seriøst, eller ikke tar det jeg har gått igjennom på alvor. Da skriver jeg på en slik måte at jeg «unnskylder» det jeg har opplever. Jeg pakker det rett og slett for mye inn. Mer enn å innrømme hvor vondt og vanskelig det faktisk var!

Så ble jeg minnet på en anna ting i forbindelse med stykket «Levende død». Hvis det virker som om «drivkraften» bak meg og hobbypsykologen er grunnen til at jeg nå endelig ikke er en «lat, ubrukelig husmor». Så må jeg forklare det.

Dette er knyttet til alle stykkene og innleggene den siste tiden; jeg har alltid hatt den driven i meg. Driven min har ikke vært problemet. Det er IKKE slik at jeg gav opp, og at det var grunnen til at jeg var langt nede.

Jeg valgte ikke å bli lat. Det var en fysisk umulighet å reise seg, selv om jeg ønsket å reise meg. Jeg ønsket å jobbe. Jeg ønsket å skrive. Jeg ønsket å være aktiv og sosial. Men det var FYSISK UMULIG!

Klarer man å forstå frustrasjonen man opplever når man ikke kan styre kroppen? Den frykten man kjenner når man ikke lengre er sjef over egne kroppsdeler. Sorgen over å ikke bli trodd eller forstått når man sier at man vil, men man får det ikke til. Men det er det ingen rundt deg som tror deg. De rundt deg, de tror at du ikke «gidder ta deg sammen». Der ligger en vesentlig forskjell!

Jeg ville opp og fram, men jeg fikk det ikke til!

Jeg har alltid hatt den «driven» og «kraften», det er vel derfor jeg fortsatt står på beina.

Det var ikke noe galt med mine personlige egenskaper for å kunne «Ta meg sammen». Det var det stykket «lat ubrukelig husmor – søker hushjelp» handla om. Hvor vondt det var å bli behandla som jeg var en lat og ubrukelig kvinnemennesk, som hadde bestemt meg for å legge meg ned å kreve å få hjelp til noe jeg ikke trengte hjelp til. Samt at jeg ble behandla som jeg var kravstor og oppmerksomhetssyk. Klaget og vanskelig som spurte og søkte hjelp.

Så gikk jeg inn i behandling der jeg skulle lære å «be om hjelp» fordi jeg hadde «tatt meg sammen for lenge». Skulle jeg bli bedre måtte jeg ha hjelp. Fysisk. Men psykisk ble jeg verre den dagen jeg sendte den søknaden, fordi den søknaden førte til at jeg ble behandla som en byrde, og da svikta jeg enda mer.

Grunnen til HobbyPsykologen var for å fortelle hvordan jeg har blitt møtt og behandla den dagen jeg bad om hjelp. Fortelle hva som svikta rundt meg og hvordan det opplevdes, slik at du som kommer etter meg i køen ikke blir møtt på samme måte av «beredskapen» rundt deg. For den behandlingen er det som kommer til å føre til at man ligger under en gravstøtte på kirkegården.

Jeg ønsker og bidra til at DU ikke kommer til å være overskrift på dagsrevyen. Den dagen du har valgt å avslutte livet fordi det svikta rundt deg, fordi du bad om hjelp til å få hode over vann! Eller ber om hjelp fordi du ikke har fysiske krefter til å kunne leve. Eller lever i en vanskelig livssituasjon der du trenger hjelp for å kunne «holde hodet over vann». Eventuelt en blanding av alt.

Men ikke fordi du en dag bestemte deg for å bli «lat og vanskelig», og utnytte og misbruke kommunenes økonomiske ressurser.

Den siste uka har masse følelser bobla opp i meg og jeg har kjent på sorg, frustrasjon, urett og håpløsheten knytta til situasjonen jeg stod i. Der tanken på å «avslutte» livet var en reel tanke i hodet, hver eneste dag i 4 år.
Det ønsker jeg IKKE at DU må oppleve, du som kommer etter meg i køen!

Jeg jobba mye med å lære å «være i kroppen» og «kjenne etter», så det er det jeg skal gjøre nå. Logge av og kjenne på følelsene der inne som jeg trenger å kjenne på.

Sammen med den siste tilbakemeldingen på innlegget fra denne nye “forbindelsen” som var;

Du er flink!

Mer enn god nok.

Velg å “skinne”!

Må la den synke inn i tillegg … For positive tilbakemeldinger er også noe som må kjennes på. Samt motstanden og sorgen bak …

Ønsker deg en god helg, og kjenn etter på hva du trenger å føle på …