STÅ ALENE I …
One strong – independent woman vs. Stå alene i …
Diktet STERK skrev jeg i går. Da har du kanskje en liten mistanke om hva slags «ytre støy» det har vært denne gangen.
Jeg har følt meg sterk den siste tiden. One strong independent woman. Men den følelsen kan ikke vare evig, den måtte slå sprekker en eller anna gang. Det kalles «livet skjer».
Ikke bare skjedde livet denne gangen. Livet skjedde på så mange områder at det begynte å føles ut som om kroppen var i ferd med å bli overveldet. Men jeg er slik skudd sammen at jeg holder maska på, selv om sceneteppet for lengst burde vært dradd ned og siste akt gjennomført.
Så skal jeg ærlig innrømme at jeg syns det er vanskelig å be om en hjelpende hånd. Ikke utelukkende basert på at jeg trives både som strong & independent og er kvinne.
Jeg svelger stoltheten og innrømmer det jeg drømte om. Innerst inne ønsket jeg å kunne bryte sammen, og verken måtte være sterk eller alene i det.
Kroppen hadde ropt ut i flere uker før dette «Jeg orker ikke å være sterk!!!», med påfølgende mange utropstegn.
Men noen ting må man gjøre, og noen ganger må man ta seg sammen og holde seg sterk. At alarmklokkene ringte i bakhodet, det hadde jeg ikke tid til å høre på.
Jeg hadde en følelse inn meg «dette er for mye». Den stemmen har jeg hørt før. Jeg har blitt flinkere til å lytte til den, men av og til må ting gjøres og da må jeg fortsette til tross for alarmen som står og uler i kroppen.
«Kan noen redde meg fra one-strong-independent merket jeg bærer, og heller bære meg!».
Sammen med den tanken dukket det opp en date-annonse i hodet – med denne beskrivelsen; Jeg trenger nå en som kan være sterk så jeg kan tillate meg å være svak. I tillegg bør personen ikke føre regnskap, eller at vedkommende bestemmer seg for å kreve tilbakebetaling i form av renter uten at dette er diskutert på forhånd. Kommer selvfølgelig mest an på valutaen rentene skal betales tilbake i. Jeg stiller gledelig opp og betaler tilbake uoppfordret.
Den annonsen ble skrevet i hodet mens jeg stod med spaden i jorden og skulle grave ned strømledning, samtidig som jeg sto med middagslaging på vei ut døra til et foreldremøte og holdt på med flere søknader samt x-antall klager.
Jeg hadde blant anna blitt svindla, noe som betydde at bankkontoen var mer enn faretruende lav i en allerede nedadgående situasjon med byggeprosjekt. Byggeprosjektet påvirket ikke bare økonomien i den perioden, det påvirket mange områder samt to-do-lista.
Det virket som om antall barn jeg har boende hjemme hadde tredoblet seg. Skulle man bedømme antall barn ut ifra aktiviteter, oppfølging og størrelsen på klesvask og antall maskiner med tøy som ble vasket per dag.
Papirarbeidet og skriving av diverse private anliggende lå stabla på spisebordet og tårnet faretruende høyt. Haugen vokste for hver dag som gikk, det virket som den ekspanderte med hvert spadetak jeg tok. Skrivingen på mindre hyggelige prosjekter opptok så mye tid at jeg måtte legge fra meg HobbyPsykologen i den påfølgende måneden.
Er det ikke typisk? Når livet skjer og det er mange ting som hoper seg opp i alle krinkler og korker, både i og utafor huset fire vegger. Da blir man syk.
Selv om man er one strong independent woman, så slipper man ikke unna sesongens influensa/corona-sesong med påfølgende symptomer.
Så ligger man rett ut med feber og vondter, mens tanker og bekymringer surrer rundt i en for lengst (ut)slitt kropp. Forskjellen er bare at man ikke får gjort noe.
I tillegg var jeg ikke hjemme. Jeg hadde satt kursen ut av bygda, og hadde tenkt å danse bort «støyen» og prosjektene jeg hadde hengende over meg hjemme.
Da var det ekstra kjipt at kroppen hadde tenkt å si «nå er det nok» før jeg hadde fått tatt på nyinnkjøpt kjole og danseskoene. Ufrivillig plassert i senga mens kjolen hang og minte meg om kvelden som ikke skulle bli noe av.
Da ønsket jeg mer enn noen gang; at jeg ikke trengte å være sterk eller alene.
Jeg ønsker egentlig en klem og noen som holder litt rundt meg. Noen som lytter til meg, og som tåler å høre på meg når jeg “bitcher” over det som skjer i livet. Det er få dager jeg klager høyt, men i akkurat denne situasjonen sitter det noe der inne som trenger å luftes.
Pluss hadde det vært å kunne være pasient og bli passa på, men det er en luksus enslige husmødre ikke har tilgjengelig.
Fingeren hang faretruende nær send-knappen på den imaginære utlysnings-annonsen; «syk, sliten husmor søker (denne gangen) ikke hushjelp, men drømmemannen.»
Behovet for en klem føltes ekstra godt i kroppen. Men det behovet må man trykke ned, beholde maska på og være sterk frem til man kommer seg hjem og inn dørterskelen til eget hus. Da kan man først fjerne maska og tillate at tårene renner over.
Behovet for en klem føltes ikke mindre trykkende, hvorav tanken vandret til «drømmemannen». Behovet er egentlig ikke mannen men en klem.
Så drømmer jeg av og til om å ikke stå alene i det. Ikke fordi jeg ikke kan stå i det alene, men fordi det hadde vært godt å slippe å være alene om det.
Du ser forskjellen?
Jeg kan, men noen situasjoner burde man ikke stå alene i. Men det snakker jeg ikke høyt om, og av ulike grunner kan jeg ikke skrive om det.
Det handler heller ikke om å ha noen der 24/7, eller at jeg trenger en som må holde meg i hånden. For jeg har med tiden lært å sette pris på egentid og litt «space». Jeg er stolt av det jeg får til på egenhånd og at jeg klare meg selv.
Jeg kan spøke om å finne drømmemannen. Men det handler ikke om å finne noen. Dette handler om å ikke måtte være sterk hele tiden og behovet for å ikke være alene i alt.
Ikke noen som tar fra meg styrken, men noen som tillater meg å kunne være svak (eventuelt syk), noen dager i året.
Viktigst (mer enn å finne «mannen») har jeg funnet ut. Det er å ha mennesker i livet som ser styrken, anerkjenner kreftene og aksepterer deg når du er svak. Som gir deg en klem uoppfordret, og som holder deg med selskap når du ligger nede.
Mennesker som lar deg ta av deg maska og som aksepterer deg selv på dårlige dager.
Jeg står heller alene i det, enn å stå sammen med noen som ikke ser, hører eller aksepterer meg – på både sterke og svake dager.
Bedre å STÅR ALENE I enn STÅ ALENE ILAG MED NOEN?
Man blir heldigvis frisk igjen så man kan vende tilbake til hverdagen og sterk uavhengig kvinne- tittelen, og ta tak i alle uferdige prosjekter og oppgaver. Frem til neste gang «uheldige situasjoner» dukker opp, og får meg til å drømme om kontaktannonsen som utlyser en (reddende prins) hjelpende hånd. Heldigvis har jeg gode venner som både lar meg klage de dagene jeg trenger det, og gir meg en klem uten forbehold 💛
Jeg klarer meg helt fint alene, og sterk oppdaga jeg at jeg var selv om jeg står alene i …
Kjære du – jeg håper du finner de menneskene som tillater deg å være svak, og som heier på deg og løfter deg så du holder deg sterk.
Denne historien vil jeg kalle hverdags-fortelling. Må ikke forveksles med historier som jeg kaller kriser eller stormer i livet. Som for eksempel det jeg snakker om i «STERK eller svak» – de tingene som stormet da er kriser.
Dette er et eksempel på det jeg kaller «ytre støy», noe hverdagen som alenestående mamma er på en mer daglig basis.
Behovet for å ikke måtte være sterk eller alene, det kan jeg føle på i hverdagen også. Gjør ikke du?
