Denne dama, forrige uke!
#seier + #frykt = Forrige uke, bak fasaden – til MEG.
Den siste tiden; Krisesenter? Advokat, brev Tingretten, sakkyndig?
«Livredd!»
Denne måneden; skrivekurs både: Sort Messe + Heksesirkelen. Føler egentlig dette er mer «terapi» enn skrivekurs. Låse opp potensial og utilstrekkelighets-følelse. Med det følger en hel haug med = FRYKT!
«Jeg er et blødende, åpent sår.»
Blir da superintuitiv. Føler andres følelser, i tillegg til egne aktiverte «underliggende historier».
«Kvalifiserer nå til med-heks»!
OMG, så mye rart man føler og tenker på. Spesielt når man skrive sakprosa på fulltid, og har fult opplegg med Heksesirkelen. Bilder og minner, popper opp – som:
«Hekser på Blokksberg»
Dikt og fortellinger ramler ut på papiret i samme fart. Samtidig som jeg får motivasjon og glede. Det mest positive i livet akkurat nå.
Digger Ida Jackson!
- Prøver å tillegge meg bedre og mer bærekraftige vaner.
- Balanse og mål i skriveprosessen.
- Lære å logge «av» og «gjøre gode ting», jevnlig.
- Føre energidagbok, og skrive morgensider.
Veldig mye av dette minner om tidligere (langt tilbake) behandlings-opplegg. Hvorfor har jeg ikke hatt tid til å praktisere det mer?
Helgen: prøve å være MEG (Etter 2 uker som alene-mamma til 3, med fult husmor-opplegg).
Sosial? Veldig viktig! For å ikke bli forvandlet til en fullblods-heks på heltid.
«Sprudlende og glad, la oss beholde maska på.».
Da liker jeg meg selv, best!
Etter en travel uke; barn, oppfølging (fotball + håndball), barn fysioterapi, opplæring hos ergoterapeut. Et barn oppstart: Fysikalsk medisin, 7 mil unna. UPS. – sykdom hos 2 barn!
Nå kommer “veggen” i forrige uke; foreldremøte på VGS. På samme skole jeg droppa ut midt i russetiden. Grunnet en sak som endte hos politiet, men jeg anmeldte ikke. Altfor redd!
Etter det som skjedde, klarte jeg ikke å gå tilbake inn forbi dørterskelen på videregående. Jeg leste VG3 som privatist året etterpå. Den skolen gjør meg fysisk uvel! Følte gråten komme eksploderende i brystet, mens jeg kjørte opp mot inngangspartiet:
«Fake it to you make it.»
Grusomt å være tilbake i det gamle klasserommet. Men? Kan ikke la være, når man skal være en fungerende mamma. Alt kan og vil bli brukt mot meg, til og med ting som ikke er sant!
Det aktiverer urett-genet, og vekker en indre heks: at rettssystemet godtar at innsatsen omskrives til; «Mor er utav stad til å delta på oppfølging.» Virkelig? Jeg hadde ikke trengt å være der? For den skolen skulle jeg helst ha unngått på livstid. Kan rettssystemet fokusere på bevis, mer enn løgn – denne runden i retten? Vær så snill, ikke undergrav deltakelsen!
«Mobiliser og ta deg sammen, kvinne! Selv om du er skrekkslagen og usikker»
Det er en ferdighet jeg med årene blir mer sikker på; kvalifiserer meg nok til – mesterheks. Jeg er ikke like sikker på rettferd i livet, men der har jeg ikke anna valg enn å stå i frykt og tvil.
Frykt, tvil og motstand, har vært et gjennomgående tema gjennom livet. Spesielt de siste årene. Men denne gangen velger jeg å trylle litt magi inn i eget liv – med skrivingen.
Skal jeg si ja, til 1 date? Hadde vært hyggelig med noe «normalt», (og muligheter oppstår i nesten like stor hastighet som jeg skriver.)
Etter sist katastrofe av;
«Gulp, kyssa feil frosk!»
Som var en hendelse tidligere i år, og det rysta den innvendige «grunnmuren» min. Etter det kjenner jeg frykten for å slippe andre inn i den personlige-sonen min, er mange mils dobla. Med pansra-vegger, og tredobbel så høy.
Hvem stoler man på? Livserfaringen tilsier = meg selv. Alt annet er utrygt! Fare for å slippe inn noen som ødelegger, mer enn de bygger meg opp. Altså, jeg trenger ikke en mann som bygger meg (jeg står støtt), men finnes det en som ikke river meg ned? Hvilken frosk blir forvandlet til «ond trollmann»? Der har livets erfaring avslørt;
«Jeg kan ikke engang stole på meg selv; vet jeg hva en prins (egentlig) er?»
Unngår jeg dateing-livet på grunn av frykt?
«Panikk! Jeg orker ikke noe mer som er utrygt eller ustabilt.»
Der fløy jeg av gårde på sopelimen – (rettelse) løp!
Akkurat ja, der fikk vi svaret på det.
Samtidig har jeg trengt en klem (i evig lang tid). Så mye at jeg måtte krype til korset å spørre en venn. Dagen etter foreldremøte, forrige onsdag;
«Kan jeg få en klem».
Jeg vet ikke hvem som syns det var mest kleint. Meg eller h*n? Men det hjalp. Jeg pleier ikke å spørre om det, men trossa ubehag. Pulsen sank. Kroppen kom i «vater». Tårene kom (etter at jeg forlot vedkommende sin dørstokk), på vei hjem.
Tok meg sammen lenge nok til at kidsa var i seng, før jeg ordentlig kunne kjenne alle «vånder» den siste tiden.
Mitt (hemmelige) ønske den siste tiden? Det er noen som «ser» meg. Ikke det på utsiden. Jeg ønsker mye heller noen som skanner igjennom alle veggene og maska. Ser meg på innsiden, og sier;
«Jeg ser deg. Du er trygg her».
Utopi! Evig optimist! Egentlig realist! Større sannsynlighet for å bli – heks!
Uenig med meg selv om det.
Det er sum av ting, som føles i kroppen. Det gjør at meg og kroppen ikke er enige i; hvordan vi skal «enes». Kroppen påvirkes mer enn jeg ønsker, av livets hendelser i september måned. Samtidig er jeg redd for å virke klagete, sutrete og negativ. Heller «stå alene» enn å være vanskelig. På samme tid vet jeg at det ikke er alt man skal gå igjennom ensom. Derfor har jeg tenkt å ned tilbake på krisesenteret, denne uka. Jeg prøver virkelig å få «skvisa» inn det i timeplanen.
«Kan jeg få mødre-gruppa ved krisesenteret, på blåresept?»
Mange mil unna.
Det er ikke et krav, men et sterkt behov for felleskap.
Hvordan får jeg tid til alt?
Livet er absolutt ikke kjedelig, men det er litt mye «u-kjedelige» ting – å kjenne på. Der er kroppen og jeg enige; vi trenger å føle på litt mer – GODE ting!
Fokus på det positive; «Jeg bad om en klem.»
Uansett dag og tilstand; «Jeg kan være Dancing Queen – hele natta. Med tilsvarende ABBA-solstråle-figur»!
Ligger i det svenske genet, vil jeg tro.
Jeg gikk inn på den skolen, og gikk ut 2 timer etterpå. Med sminka intakt. Seier! Uansett tilstand – på ytre fasade. Må jeg innrømme, selv om jeg følte meg dritt. Skulle ønske jeg var heks på ordentlig – trylle bort all møkk i livet.
Eller høre på Ida?
«Skrive dritten om til en best-selger!»
Ps.
Tusen takk til alle deltagere på Heksesirkelen som heier frem – motet og trua i meg. Samt alle verdifulle støttespillere, med direkte og indirekte påvirkningskraft på skriveprosessen og MEG – dama bak fasaden ❤️
