Jeg orker ikke mer!
Jeg klarer ikke mer. Jeg vil løpe. Jeg vil unnslippe. Jeg vil flykte.
Bort fra dette kaoset. Komme meg vekk fra alt som henger ned over skuldrene mine, og suger livskraften ut av meg.
Jeg orker ikke mer. Lenkene tynger meg. Holder meg nede. Gjør det vanskelig å trekke pusten. Jeg orker ikke være kvelt. Prøver å finne oksygen en plass. Dette klarer jeg ikke mer.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt den tanken. Mer enn 100 ganger? 1000 ganger? Eller flere? Jeg har ikke et tall. Det virker som en livstidsdom.
Selv om jeg ikke orker mer. Går jeg et skritt til. Jeg blir litt til.
Akkurat som jeg ble i ekteskapet. Telte ned dagene, månedene, årene. Frem til barna var store nok.
«Kan jeg gå nå?»
Jeg klarer ikke gå. Jeg orker ikke tanken.
«Jeg må vente til barna blir større.»
Før de rakk å bli store måtte jeg gå. Eller jeg gikk ikke over terskelen. Jeg krabba over dørstokken. Mer død enn levende.
Jeg orker ikke mer. Det året hadde jeg ikke anna valg.
«Du må skille deg. Mannen din gjør deg dårlig. Han er …»
Jeg forsto ikke helt sammenhengen, men de ordene fortsatte å ringe igjennom kroppen. Det året var jeg for sliten til å tenke en sammenhengende tanke, mer enn;
«Hvordan skal jeg klare dette?»
Jeg ble mer levende etter bruddet. Ting falt på plass, og med det kom sjokket; “Hva har jeg levd i?”.
Ekkoet av det som ringa gjennom kroppen gav mer mening, jo verre ting ble. Når jeg kunne se det fra utsiden, ikke levde midt i “galskapen”.
Jeg endte samlivet og flytta, men ble aldri fri eller trygg. Det er fortsatt en daglig pågående kamp.
Da jeg satt på krisesenteret forrige uke, slo det meg. Hvor absurd det er;
«Dette er livet mitt.» Dette fortsetter å være livet mitt. Over 5 år siden samlivsbruddet, men volden tar aldri slutt.
Jeg orker ikke dette mer. Kaoset suger energi ut av livet, og er et levende mareritt å forholde seg til. Dette er ikke livet jeg ønsker, for meg eller mine barn.
For fem dager siden på krisesenteret, var tema rundt bordet; fortsettelsesvold. Da klarte jeg ikke holde igjen tårene.
Jeg brøt sammen, når realiteten av hverdagen skylte innover meg som en tide bølge. Det jeg har anstrengt meg for å ikke tenke på, kom kastende tilbake inn i bevisstheten.
«Hvor mange år, har blitt ødelagt?»
Tanken på årene. Alle årene jeg ønsket å være mamma. Dagene jeg kunne ha vært mamma. Men alt er ødelagt, sammen med meg.
Jeg får aldri fred. Jeg har vondt i magen. Angst i brystet. Frykten rir meg som en mare. Selv om jeg prøver å trykke det ned. Holde det fast inni kroppen. Kommer sorgen og avmakten i livssituasjonen, trengende igjennom den mentale rustningen.
Jeg får aldri være mamma. Barna får aldri se meg som noe anna enn det han klarer å ødelegge. Rive ned, eller påvirke.
Hver dag går jeg rundt og lurer på; «Hva kommer nå?»
Analyserer hvert skritt. Hver beslutning. «Hvis jeg gjør dette … ?» Hva kan han si? Påstå? Gjøre? Eller frata meg da?
Uroen vokser ved tanken på alle hendelser som har funnet sted, i tiden etter bruddet. Det er så mye og virker mer som en skrekkfilm, ikke en realitet.
Jeg orker ikke mer.
Kan jeg flytte? Flykte bort?
Faren henger over meg; Da mister jeg kanskje barna som trusselen fremsatt, lenge før jeg forlot dørterskelen.
«Jeg tar fra deg barna». Frykten angriper kroppen igjen, når ordene fortsatt føles ut i hver nerve av kroppen. Sorgen griper rundt hjerterota og nummer hele kroppen.
«Den største sorgen er tiden tapt med mine barn …»
Tanken på å miste enda mer tid med barna, vinner over det lille motet som finnes.
«Jeg kan ikke risikere det.»
Å ikke se jentene? Ikke være mamma? Det orker jeg ikke.
«Jeg kan ikke gi opp barna.» Selv om jeg av og til tenker at; kanskje må jeg? Kanskje er det bedre?
Men jeg får meg ikke til å gjøre det, så jeg telle ned dagene til barna blir store. Da kan jeg komme meg bort. Bli fri fra frykt. Bli kvitt han. Leve trygt. Leve mitt liv. I frihet.
Hver dag står jeg opp. Går et skritt lengre. Tar meg sammen. Holder maska. Undertrykker frykten som lever på co-pilot ved siden av meg, hver dag. Jeg orker ikke tenke på at den finnes. Jeg prøver å late som den ikke er der.
Det er ingen som gjør noe. Ingen ser frykten. Ingen ser volden. Da må jeg late som om redselen ikke henger der, og puster meg i nakken. Det tar kvelertak på meg og lever i bakgrunnen, mens jeg sakte går tom for surstoff.
Jeg orker ikke mer, men selv om jeg ikke orker mer; klarer jeg ikke å gjøre noe anna enn å bli – en dag til.
Fortsettelsesvold?
Vet du hva vold etter brudd innebærer? Involvering av barna? Økonomisk pressmiddel? Trussel? Manipulasjon? Makt? Kontroll? Falske anklager og påstander?
Frykten og redselen som eksisterer i hverdagen – hver eneste dag? Hvor utslitt du blir av usanne anklager? Daglig sabotering? Vet du hvor ødeleggende det er?
Uten at du får hjelp. Uten at noen etat begrenser volden. Uten annerkjennelse i systemet, rundt konsekvensene volden og fortsettelsesvold har? Du står uten noe form for beskyttelse mot nye voldshandlinger. Du skal tåle vold og den skal du tåle godt, ellers brukes det mot deg.
Den frykten skal du også leve med; passe på at du ikke får en fysisk eller mental reaksjon på vold, manipulasjon og trusler. Da gir du han i andre enden ammunisjon; “Det er noe galt med deg. Du kan ikke være mamma!”
Dersom du er en god mamma? Det har ingenting å si, han omskriver deg til: “Psykiatrisk pasient innlagt månedsvis av gangen. Du har aldri hatt omsorg for barna”.
Er det løgn og bedrag? I systemet er vold godtatt. Du skal ikke reagere på usanne påstander, eller vise noe form for følelser rundt det å bli kritisert, ydmyka eller undertrykket.
Du skal ikke bare være sterk. Du skal ha umåtelig med energi, og bevare en maske som tåler å bli fratatt all verdi og egenskaper – til og med rollen som; mamma.
Er du redd? Det er klart du er. Vold satt i system er umenneskelig smertefult. Men for gudskyld; ikke bli påvirket. Ellers får han bevisene han ønsker. Mot deg.
Avvergingsplikt?
Vi har et kollektivt ansvar; å hjelpe mennesker som utsettes for vold og overgrep. Det kalles avvergingsplikt. Hvorfor har ikke systemet på andre siden ansvar for å avverge nye voldshandlinger? Hvor er logikken i å ha en avvergingsplikt, hvis systemet ikke begrenser volden?
La oss stå sammen og si NEI til systemets aksept for fortsettelsesvold. Det må være HÅP for deg som står maktesløs, uten stemme og lever i frykt. Du bør ikke bli pålagt, med systemet som vitne; til å tåle og bli ødelagt, på livstid.
Til alle kvinner (og noen menn) som har kontaktet meg, og bedt meg om hjelp. Og jeg har svart; jeg tørr ikke skrive sannheten. Leve med frykten?
Til deg: La det være HÅP, så du kan få et liv – etter vold i nære relasjoner.
Hilsen: Dama bak – HobbyPsykologen 💙
#håpnåraltsvikter
Klarer jeg å endre et helt system? Tvilsomt.
Klarer jeg å få til en endring i rettsystemet? Mindre sannsynlig (slik systemet fungerer).
Klarer jeg en ny runde i Tingretten? Nei, jeg orker ikke mer!
Samtidig orker jeg ikke tanken på; en dag til – uten noe hjelp, beskyttelse eller bistand. Mot det som ødelegger meg og mitt største ønske – å være mamma til mine barn 💔
