Plutselig publisert jeg «det» ingen visste (om meg) – ut til (hele) verden …

Ja, som sagt, det få (av oss) snakker om – det gjelder også meg.

Jeg har ikke hatt behov for å snakke (høyt) om disse “tingene”. I tillegg syns jeg det er vanskelig å snakke om. Jeg har ikke delt (store deler av det), med de som kjenner meg. Så (plutselig) publiserer jeg det, slik at hele verden kan lese. What?!

 

Dette er en ting få (kanskje) vet. I lang tid har det blitt fremsatt uttalelser om – at jeg er «gal» og «syk». Slike utsagn det gjør noe med en person. Slike påstander virker negativt inn på den person. Er vi enig i det?

I teoribøkene er ord som «gal» og «syk» – tegn på psykisk vold. For de som ikke visste det.

Samt grunnene bak det at jeg nå er “hjemmeværende” – har i visse situasjoner blitt mistolket. At jeg er hjemmeværende har sine grunner, men det betyr ikke – at jeg ikke er dugende. Ikke at jeg må bevise noe, men jeg har opplevd det urettferdig at grunnen bak (husmor-tittelen) blir brukt mot den jeg (selv) mener, jeg er som person. Hvis det gir mening?

Jeg har holdt igjen, det å gi ut min historie – på grunn av at jeg har frykta konsekvensene. Men det får konsekvenser for meg å holde igjen historien også. Det har fått konsekvenser allerede. Det var det jeg snakka med denne personen om – som førte til at jeg følte Empowerment- følelsen. Når han sa «Ikke bry deg om hva andre vil mene. Skaff deg heiagjeng».

Jeg mister «stemmen», og blir «svak» igjen – det har jeg kjent på det siste året. Da har jeg følt meg forsvarsløs. Jeg vet at det er mange andre der ute som kjenner det samme. De blir fratatt «stemmen». Det gjør noe med den personen.

Når du har valget mellom å «begynne å bruke stemmen» eller «forholde seg taus» – uavhengig av konsekvenser. Hva hadde du valgt?

 

Når jeg nå forteller “min historie” – da snakker jeg (kun) om «årene (2017-2021) – når alt svikta » og svarene jeg fant (omkring – “Hva skjer med meg?” og “Hvordan ble jeg bedre?”) Dere som leser får vurdere og danne deres egen mening om meg og situasjonen. Noen vil sikkert dømme meg. Men jeg får beholdt «stemmen», og være den som fører pennen på min egen historie. Forhåpentligvis får jeg også bidratt med noe kunnskap, og forståelse omkring «disse tingene» få av oss klarer/tørr si høyt.

Jeg hadde det vanskelig – men det var ikke slik mange (først) vil tenke og tro. Det var ikke slik jeg trodde heller …

Noe endret seg i livet – det kan jeg snakke om. Med dere her på bloggen.

La meg fortelle dere – «Det få vet om meg» …

 

«Ingenting ble som forventa, likevell falt bitene på plass»

 

Jeg kom meg til «toppen av fjellet»

                     –  jeg ønsker å beholde – “plassen” jeg fant …

 

        «Alle har vi rett på en “stemme” – i historien om vårt eget liv  …»

 

Bakgrunn til Diktet – «Hvis jeg var en bok» …

Dette diktet skrev jeg for et par år siden.

Bakgrunnen til diktet oppsto som følge av – at flere mennesker jeg har møtt de siste årene har sagt:

«Du er ikke slik man først får inntrykk av …» (positivt-ment)

Jeg har da spøkt, og sagt «Jeg er mer enn sjangeren du ser» … ( Er ikke alle mennesker det, mer enn sjangeren man ser?)

Denne setningen surra rundt i topplokket, og siden kom tittelen – Hvis jeg var en bok! – dukkende opp i underbevisstheten.

I det jeg prøvde å lage noen metaforer om «hvem jeg var» – det syntes jeg var vanskelig. For – er jeg slik jeg tror jeg er?

Det høres veldig filosofisk ut – og det er det.

 

Hvis jeg avslører – at det jeg har sørget mest over på denne reisen – det er måten jeg har blitt «speila» på. Samtidig – hvordan jeg har blitt «speila» på – er også det jeg har vært mest takknemlig for, de siste årene.

Til alle jeg har møtt på min reise – som har «speila» meg som «bra» og «god» – takk skal dere ha.

Dere aner ikke hvor takknemlig jeg er!

 

Dikt – “Hvis jeg var en bok”

 

“PS – Alle vil ikke like alt – men det finnes alltid noe bra, med hver eneste pocketutgave …”

 

 

Et filosofisk spørsmål – man kan velge å reflektere over.

 

DIKT – VERDEN VENTER PÅ DEG …

 

Som avslutning på del 1 – som har bestått av en trist begynnelse og tung teoridel – avslutter vi med dette diktet. Som jeg håper, bidrar til å løfte stemningen og fylle oss med (forhåpentligvis) litt håp …

 

Bakgrunn til diktet. Jeg hadde følt meg redd – i det jeg reflektert over opphavet bak «den grunnleggende frykten» – kom dette bildet til meg …

 

Vi skal innom diktet senere – når vi skal snakke om STØTTE & HJELP.

  • Svaret finnes «mellom» linjene …

 

TEORIDEL:

«SÅR» (SKJEMA) & ØKT SYMPTOM-TRYKK.

«Det høres spennende ut, det er det også – bare ikke når det «stormer» i livet …»

 

Det er grunner til at jeg nå er dønn ærlig, og utleverer denne pinlige perioden i livet. Det er for at du, kjære du som kommer etter meg i køen – ikke skal måtte sørge som følge av måten du blir møtt på – den dagen du ber om hjelp. Det er andre ting du nå skal sørge over – du trenger ikke mer sorg. Det du har opplevd har du kanskje ikke sørget over – du har (kanskje) ikke funnet ut av at det er noe (der inne) – du bør sørge over. Når du finner svar på «tomheten», da skal du tillate deg seg å sørge …

 

Dette er det jeg (skulle ønske jeg hadde vist), det du, dine pårørende og helsepersonell – trenger å vite om det å ha vært utsatt for «det få (av oss) klarer eller tørr si noe om» – konsekvenser etter psykisk og fysisk vold og overgrep.

Jeg har fått det vanskelig – men svaret ligger ikke (nødvendigvis) i meg. Det jeg opplever – er et symptom, men symptom på hva?

Jeg så ut (som det han terapeuten sa) – “supermodell” med livet på stell. “Supermodeller” – kan ha traumer de også. Men traumer – de synes ikke på utsiden.

Relasjonstraumer, gir (ofte) flere “blåmerker” – på innsiden …

 

Dette er teoridelen: Til kapittel 1.

Traumer gir «sår». Disse kalles på fagspråk «skjema». Du kan ha et eller flere «sår» som følge av en traumatisk opplevelse. Etter relasjonstraumer – har man (som regel) flere «sår».

Vi skal først nå i denne delen; bare gjøre oss kjent med – «Jøsses har jeg «sår»».  Jeg skal ikke rope; suprise …

Men det er svært viktig at du får hjelp og støtte til å finne ut av hva disse «sårene» er, og hva som er opphavet bak. Helst før du drukner. No pressure …

 

For eksempel: Etter relasjonelle traumer – da kan du ha (muligens fått) et «sår» som handler om «emosjonell deprivasjon» – (fancy ord), men ikke la deg skremme av disse faguttrykkene.

I det vi går i gang med teori-delen – så høres noe av dette kanskje litt «rart» ut – det syntes i alle fall jeg. Hvis du føler det samme (don’t worry) det vil gi mening etter hvert.

Jeg ønsker å gi deg håp. For som sagt, jeg har opplevd livet «mer i retning av» – kampen om tilværelsen (ikke en farmen-episode).  Det var det grunner til.

Jeg fikk det mye bedre (bare dumt at det skulle bli en langvarig kamp å finne svar), men bedre sent enn aldri. Sier de som aldri har vært utsatt for noe som helst langvarig eller kamplignende. Men det finnes håp, det lover jeg.

Dette «såret» (emosjonell deprivasjon) – bunner i umøtte grunnleggende (følelsesmessige) behov – for å bli sett, møtt og hørt. Det har gjort noe med deg. Det må du finne ut av – for nå (eventuelt – etter hvert) skal du begynne å jobbe med å dekke dette behovet.

Som regel; har man presset dette behovet ned – nettopp fordi ingen (noensinne) har lært deg at:

  1. du har et behov
  2. du har aldri erfart hvordan det er å få dette behovet møtt
  3. du har unngått å møte dette behovet i deg selv (manglende kunnskap)
  4. du har «lært» deg – uhensiktsmessige måter – å «håndtere» dette behovet. (overkompensert)

 

Reflekter litt over dette, kjære du: Har DU muligens dette «såret» – også kalt skjema: som handler om at du ikke har blitt møtt, hørt og sett – på en GOD-måte? Når du tenker på «hva du føler om deg selv» – når du er nær menneskene du har/har hatt i livet. Føler du deg god (bra) da?

«Jeg kan avsløre dette. Jeg skulle ønske jeg hadde reflektert over det – FØR jeg drukna.»

Høres mye ut å finne ut av, og det er det – derfor trenger du hjelp og støtte.

(Nå håper jeg ikke at du gjør slik jeg gjorde – å miste håp. Jeg kan gi deg en gulrot; det er at du finner «superkreftene» dine når du har jobbet deg igjennom alt det vonde. Hjalp det litt?) Så skal jeg veilede deg på veien …

 

Har du eller de rundt – prøvd å stoppe med snus eller røyk. Da vet du at en vane den er vond å vende – men her må man ta tiden til hjelp. Akkurat på lik måte skal du «jobbe» med disse «sårene». Når du har lært hvilket behov du har og hvordan du får dette «møtt» – da skal du innarbeide nye måter å dekke dette behovet på.

Ta tiden til hjelp – sier de. Makan til frustrasjon over akkurat dette, skal du også få lov å kjenne på. Bli sint, bli lei deg, skrik og hyl – bare få det ut (nå med en gang)!

Det var litt kort om det – jeg kommer tilbake til det. Når jeg skal fortelle om; Når jeg lærte at jeg hadde behov – sjokket jeg fikk da. Det var en «ikke morsom historie» da, men det blir (forhåpentligvis) en «morsom historie» å se tilbake på. Skal skrive den først …

 

Kjære du som kommer etter meg i køen, be om hjelp til å finne årsaken bak den «tomheten» du føler.

Når du finner svar på dine «sår» – du begynner å dekke behovene bak «sårene» på en «hensiktsmessig måte» – hva tror du skjer med «tomheten»? Nå kan jeg si – suprise!

 

Sorg, krise og vanskelige livssituasjoner – du vil som følge av «sårene» – oppleve økt symptomtrykk. Dine «sår» – vil være forsterket.

Det du kan kjenne på – det er at i krise eller når det «stormer» i livet – at «de tingene» (du har opplevd) surrer kanskje mer i bakhodet. Det oppleves kanskje som om de følelsene du hadde på det tidspunktet (det traumatiske inntraff) – de følelsene vil føles og kjennes sterkere i kroppen.

Jeg følte det slik i den perioden (årene det «stormet») at det var som om det jeg hadde «presset nede», nesten var på utsiden av kroppen. Jeg prøvde å forklare det til en lege en gang – han forsto dessverre ingenting. Ikke jeg heller!

Du, de rundt og helsepersonell trenger å vite; at dersom krisen eller livssituasjonen – er kritisk. Så trenger du mer hjelp og støtte – for å stå i det. «Hjelper det om jeg forteller deg, at det er det på utsiden av deg som det er noe «galt» med – ikke du!»

Det er dessverre mange mennesker (med og uten disse «sårene»), som opplever det traumatisk den dagen de ber om hjelp. Vi er ikke alene. Det hjalp sikkert ingenting å vite, men jeg sier det allikevel.

 

Dette er en liten forsmak; Dette kommer til å falle på plass etter hvert, men ikke på dette stadiet. Slik var det for meg også – disse tingene viste jeg ikke. Det tok noen år før jeg fikk «hodet over vann» – og klarer å se «hele bildet».

Det handla (egentlig) ikke om meg, det var «bare» mye på utsiden av meg. Men hva var egentlig på utsiden av meg?

Kriser?

Jeg er vandt med at livet har føltes ut som en krigssone, så om livet har gitt meg en eller flere kriser. Det har jeg egentlig ikke reflektert over finnes engang. Suprise – der au!

 

Kort oppsummert:

Traumer er IKKE  (eneste) årsaken til at livet kan oppleves “vanskelig”.  (Økt symptomtrykk oppstår gjerne som en konsekvens av ytre omstendigheter. Det er andre årsaker som veier tyngre (når en person opplever “økt symptomtrykk”). Opplevelsen av at jeg hadde det vanskelig(ere) – oppstår som følge av noe. Men hva?

Dersom følelse av «miste kontroll» og å føle seg «ustabil» opptrer – plutselig. Da er dette et symptom, IKKE en årsak. Jeg skulle ønske jeg og de rundt – hadde vært klar over det …

Det er også her du finner svar på; “ER DU I KRISE?”

Så reflekter litt over: Har det vært perioder i livet, der du har følt «disse tingene» (minnene, følelsene, fornemmelsene – etter traumet) sterkere eller mer fremtredende?

Masse lykke til kjære du!

 

– DU skal IKKE delta i behandling dersom du står i krise(r). TRUE FACT!

– DU trenger mer hjelp og støtte i kriser. Veldig viktig!

 

«Jeg skulle ønske jeg hadde visst det. Men jeg måtte finne ut hva krise og “sår” var først. Men først – hodet over vann … For når du drukner – da er det ikke mulig å tenke klart, eller forstå (noe som helst)»

 

 

 

 

 

KAPITTEL 1  – HVA ER GALT MED MEG?

Sommeren 2017, da hadde jeg ventet med å oppsøke fastlegen. Kanskje litt for lenge, men når jeg først fikk surra meg til å bestille en time. Uff, følte det som om jeg var den største belastning. Men nå – kunne jeg ikke lengre utsette det – jeg måtte ha hjelp!

Med hva? Jeg viste ikke. Men jeg hadde vært igjennom en operasjon i 2016, og fysisk så kom jeg meg aldri helt tilbake. Men jeg fortsatte å trene/jobbe og styre på i 230 km/t. (mitt liv som bil – metaforen. Gav mening etter hvert)

Jeg måtte ha hjelp, men her var utfordringen; Med hva? Det visste jeg ikke. Men jeg kjenner meg ikke bra, verken fysisk eller psykisk.

Da jeg møtte opp på DPS – høsten 2017 – da kikka behandleren opp å måpe. (Nei han hadde ikke lest journalen min.) Men «Hvordan kan du ikke være fornøyd. Du er ut som en supermodell?»

Ja – akkurat dette skamma jeg meg over. Det var at jeg tilsynelatende hadde «alt», men jeg var så «tom» – og det hadde vært et «mørke» som hadde kommet krypende over meg. Det føltes mer ut som om dette «mørke» var i ferd med å «fortære meg til dessert».

Men helt seriøst – jeg følte meg så utakknemlig. Jeg hadde utdannelsen og klart å fullføre bachelor-oppgaven min (mens jeg gikk hjemme med nyfødt baby). Jeg hadde fått drømme-jobben. Jeg hadde tre nydelige små jenter. Sammen med mannen jeg hadde vært i lag med siden jeg var 17 år – og gift siden 2008. Vi hadde bygga hus, og det ble hvert år – pussa opp etter dagens motebilde. Vi hadde god økonomi – hva kunne jeg klage over? Ingenting – eller???

Jeg følte meg utakknemlig – og jeg klarte ikke fortelle eller sette ord på hvorfor jeg ikke var fornøyd.

Jeg hadde det siste året også gått ned i vekt – nesten 45 kg – jeg våkna opp en morgen og plutselig kikket det en person tilbake på meg som jeg ikke kjente. «Hvem er du?»

Utsende mitt har alltid plaget meg – alltid (mange) kg for mye. Jeg var den stygge andunge – og plutselig i 30 årene-ene våkna jeg opp (ja det var nesten over natta) og var blitt en (klarer nesten ikke si det) men, en vakker svane.

Hvordan kunne det ha seg? Jeg kikka tilbake på denne personen, jeg så i speilbildet på soveromsveggen. – som tilsynelatende hadde alt – som så ut som (ja det han terapeuten sa), men det jeg kjente inni meg. Panikk!

Jeg tror ikke jeg forsto (før etterpå) hva dette handla om. Det tok noen år.

Jeg kommer tilbake til det og forklarer «roller» og «identitetskonflikt» i et annet «kapittel».

Så her sto jeg – jeg hadde kryssa av for alle punkter på lista – jeg hadde oppnådd ALT. Jeg så til og med bra ut. Nå som jeg sier det, så høres dette kanskje ut som en 30-års krise.

Men – Det var noe mer enn det? Var det ikke?

 

For det som «få av oss klarer eller tørr si høyt» – dette med å ha vært usynlig (blant annet). Men det handla om; – at nå var jeg ikke usynlig lengre.

Det var det – som utløste en del «indre kriser» – som førte til «mangel på kontroll» – men dette forsto jeg ikke. For det mørket som den sommeren utviklet seg til et “dypt hull” og en “kvelningsfølelse” – som hadde eksistert der lenge. Jeg forsto ikke hvorfor det føltes ut som om jeg var i ferd med å drukne. Men slik var det.

Det var ikke bare det at jeg lå på overflaten og duppa. Jeg var langt under når vi nærmet oss høst. Ventelistene i psykiatrien er lange som vonde år – og jeg var nær på å drukne før jeg kom inn i behandling.

Men jeg sa det ikke til en sjel, jeg skammet meg for å føle meg slik. Og følte meg så utakknemlig! For ikke å snakke om hvilken belastning jeg var på ventelistene i psykiatrien. Der kom en supermodell, med drømmejobben og den nydelige «glans-bilde familien» inn og tok opp plass – slik at jeg kunne klage over – INGENTING!!??

 

Vel suprise, suprise, etter hvert skulle det vise seg at det var litt av hvert å ta tak i – det var bare så vanskelig å «sette ord på» – og forstå.

Jeg tror dette med at jeg hadde kjent denne «kvelningsfølelsen» og «drukningsfølelsen» – det er knyttet til en del ting. Så er «tomhet» – en ganske vanlig problemstilling – i det å ha vært utsatt for «konsekvenser etter psykisk og fysisk vold» – men det som er. Jeg tuller ikke. Jeg har ganske bra karakterer også – jeg burde egentlig være smart. Men det er noe med dette: det er at noen typer vold – setter «sår» – på plasser man ikke skulle ha tenkt å leite etter dem …

 

 – Ryktene på bygda ringa «ho er høy på seg sjøl» ekko i meg hamra «så feil kan dere ta» … –

 

“Jeg vet ikke dette da – men dette er begynnelsen av en reise som kommer til å vare de neste årene. Når jeg nå spør om hjelp – til å få hodet over vann.

Hvem skulle trodd at det skulle lede til det som blir den mest traumatiske opplevelsen i mitt liv. For nå følger frustrasjon, sorg og maktesløshet i møte med “hjelpeapparatet” – i tillegg til det som skjer med meg, utenfor meg og det som allerede ligger dypt begravd i meg … ”

 

Fortsettelse følger …

 

 

 

Bok, Blogg eller «forbli skjult» ???

Dikt og metaforer er ikke det eneste jeg har skrevet. Det siste året har jeg skrevet bok der jeg prøver å flette alt sammen, samtidig deltatt på et forfatter-program. Den boken starter med min reise inn i 30-årene. Det er ikke en 30-årskrise jeg har skrevet om. Selv om den handler om kriser – disse livskrisene –mens jeg leita etter svar og prøvde å forstå «hva skjer med meg?»

Det er ikke bare en lege jeg har møtt på min reise, som har lest (la oss kalle det) «boka mi» Kikket og måpt – og spurt «Hvordan har det seg at du sitter oppreist – ikke minst at du har klart å bli den du er?»

«Jeg vet ikke», svarer jeg «men det er sikkert en mening med det.» Vel mening eller ikke. Det få av oss klarer og tørr si noe om – det har gjort noe med oss. Det har vært en jobb å forstå og akseptere. Men jeg tror virkelig at jeg er meg, ikke på tross av det jeg har opplevd, men nettopp fordi jeg har opplevd de tingene. (så da er det ikke helt bortkasta?)

Vi må «bare» jobbe oss igjennom noen ting og begynne å forstå. Finne frem til den vi (egentlig) er, bak alt det som «lever der inne». Til det trengs litt hjelp. Denne hjelpen – hva skal til? Hva trenger du, de rundt og helsepersonell å forstå? Om det å leve med konsekvenser etter/og vært utsatt for psykisk og fysisk vold?

 

Hvorfor skrive bok om «konsekvenser av psykisk og fysisk vold?»

Fordi; kjære deg, som kommer etter meg i køen, og nå skal jobbe deg igjennom det som «få tørr og klarer å si noe om» – du vil trenge hjelp. Av det du har opplevd – skal IKKE det mest traumatiske være – den dagen du spør om hjelp og støtte.

Jeg vet; at det mangler kunnskap og det mangler forståelse – nettopp fordi så få av oss klarer og tørr si noe om det.

Jeg har tenkt at vi kan dessverre ikke helt unngå at barn utsettes for omsorgssvikt. Eller at mennesker utsettes for psykisk og fysisk vold – men vi kan gjøre noe med hvordan disse menneskene får hjelp og støtte – den dagen de trenger det.

Konsekvenser av psykisk og fysisk vold – gjør noe med deg. Men du og jeg – vi er også mer enn hendelsen som preger oss. Det vil komme naturlige årsaker og konsekvenser av et levd liv – som vil påvirke deg. Jeg skulle ønske jeg hadde vist det jeg vet i dag. Men nå kan jeg ikke tilbake å endre på min historie.

Gjort er gjort. Nå skal jeg videre. Men kan jeg bruke det jeg vet – til å hjelpe deg som kommer etter meg. Kunnskap er makt, forståelse er hjelp. Da redder vi forhåpentligvis liv.

 

Jeg starta denne reisen inn i 30-årene med en følelse av maktesløshet. Maktesløshet gjorde at jeg følte, jeg ikke hadde kontroll over hva som ble skrevet på de første fire kapitlene. Maktesløshet det ikke en god følelse, det er vi sikkert alle enige om.  Den følelsen ble ikke mindre, den dagen jeg bad om hjelp – det forsterket fortvilelsen av å ikke forstå meg selv eller hva som skjedde med meg.

Jeg finner svar og begynner å få tilbake kontrollen, når vi er på kapittel fire og fem – men det er noen år av livet – som har vært mildt sagt, vanskelige. Det er også her behandling blir avsluttet – og oppoverbakken har begynt.

 

Da jeg skrev den første metaforen i 2018 – fikk jeg spørsmål om jeg ville gi ut og holde foredrag. Når jeg skrev – mitt liv som bil. Jeg turte ikke. Det var kapittel 2.

Det som få av oss klarer og tørr å snakke om. Vel – overlevelsesstrategien handler om å skjule seg. Være usynlig. Det mest behagelige og trygge hadde vært å legge lokk på de årene, gå videre.

Men så brenner jeg virkelig for at forståelse rundt disse tingene må på plass, skal vi redde liv. Ikke gi mennesker i krise og vanskelig livssituasjoner – grunn til å gi opp.

Det du har opplevd vil prege deg – du trenger å forstå det, du trenger at de rundt deg også forstår.

Hva skal du og de forstå?

I det du gå gjennom kriser og/eller vanskelige livssituasjoner – hva skjer da? Det handler om at «den traumatiserte delen» og sorg – blander seg sammen. Du skal sørge for to. (jeg skal forklare det)

En utbrent eller syk kropp – der vil evnen til å regulere. Det vil si; muligheten til å «jobbe seg ut av ubehaget», være redusert eller evt. fjernet. Det vil føre til økt ubehag (økt symptom-trykk) hos deg – når du ikke kan komme deg «vekk».

Det gjelder også å forstå hva som skjer inni deg. Hva denne «frykt», «tomhet», «ensomhet» og «sorg» – prøver å fortelle deg og hva som er opphavet bak.

Du er også sårbar for «avvisning» og det å bli «misforstått» – det ligger i det du har opplevd. Det gjør det enda vanskeligere å si og innrømme – og be om hjelp.

Du vil trenge hjelp, kjære deg. Men hvilken hjelp?

Konsekvenser av psykisk og fysisk vold – setter seg i kroppen. Men den dagen du ber om «hjelp» – da bør hjelpa «se hele deg – og situasjonen rundt». For du er mer enn det du har opplevd.

 

Jeg traff en overlege sommeren 2021 – da hadde jeg leita etter svar på; hva skjer med meg? (store deler av livet) – Dette sa hun til meg;

«Kjære deg. Du har normal reaksjon på unormale hendelser.»

Jeg skal ikke avsløre for mye – men denne setningen er viktig!

Jeg har tenkt; hva hadde skjedd hvis alle jeg har spurt om “hjelp” de årene – hadde møt meg på samme måte. Hva hadde det utgjort av forskjell? Vel – det får jeg ikke svar på. De årene gikk og er forbi. Men hvis jeg skal bruke det jeg har lært til noe fornuftig – så er det å gi ut det som har blitt til noen fortellinger om min reise. Med å finne svar, og ta tilbake kontrollen på narrative i livet mitt.

Jeg brenner virkelig for dette. Traumer gjør noe med deg – men den dagen du ikke kan «kontrollere det» – da er traumene ikke (eneste) årsak til at du blir syk. Det er andre årsaker og ytre omstendigheter som ligger bak.

Når og hvordan, du og de rundt deg forstår hvor «skoen trykker» – det er dagen du får riktig hjelp.

 

Det ble ikke bok, men det ble blogg – det var helt tilfeldige grunner. Som starta med en person i systemet som «så meg» og forsto (mer enn jeg sa) – for et par måneder siden. I det vi går inn på og snakker om; det å føle «maktesløshet» og «ensomhet», og videre inn på det at jeg har skrevet. Så sier han «Gjør noe med det. Jeg ser du brenner for dette.» ja, det gjør jeg virkelig! «Ikke bry deg om hva andre vil mene. Skaff deg heiagjeng».

Dette møtet reflekterer jeg over i ettertid. Jeg er ikke der som bruker/pasient (bare så jeg har sagt det). Hvordan jeg føler det etterpå? Det er følelse av Empowerment. Et begrep jeg lærte i studiet, men som jeg i praksis – i rollen som bruker/pasient – ikke har opplevd mange ganger.

Dette er slik man burde føle seg som bruker/pasient også, har jeg tenkt mange ganger.

Jeg reiste hjem (i Empowerment-rus) sendte jeg søknad om å opprette HobbyPsykologen. En måned etterpå fikk jeg svar «hei, og velkommen til oss – HobbyPsykologen.»

 

Det har vært noen «ytre hindre» som har ført til at jeg fikk publisert et par dikt de siste året, og jeg har fått spørsmål om å skrive og gi ut mer. Men skal jeg tørre? Helt seriøst, jeg sover ikke på flere netter etter jeg har publisert på Facebook-siden min. Bedre å forbli skjult?

Hvis jeg nå gir ut det jeg skriver. Så handler det om at jeg befinner meg på de to siste kapitelene – i fortellingen om 30-årene. (da klarer du sikkert å gjette hvor gammel jeg er). Dersom denne fortellingen starter med «stå alene i» og følelse av maktesløshet. Når valget er å tilbake dit eller ta kontroll over det som blir skrevet på de siste to kapitlene. Da er svaret enkelt – for jeg skal aldri tilbake til dit jeg var. Da må jeg velge å avslutte denne historie sterkere enn den begynte.

Livet ble som sagt ikke som planlagt, men det ble mye bedre (på mange måter). Da trosser jeg frykten, og gir ut det jeg har skrevet. Gjennom HobbyPsykologen.

 

Hei kjære du – som kommer etter meg i køen. Du som nå skal ut på den samme reise som jeg (ufrivillig) la ut på. Jeg håper du får hjelp og støtte – og at det ikke svikter rundt deg (enda en gang).

Jeg håper jeg kan hjelpe deg med å finne svarene du leiter etter. Jeg håper du finner frem til den du (egentlig) er.

Jeg håper du husker på at; DU er så mye mer enn det du har opplevd!

Masse lykke til, kjære du!

 

 

MYSTERIET BAK SKRIVINGEN …

Da jeg gikk til innkjøp av denne pc-en i 2018.  Det var på samme tid som jeg (ganske så) ufrivillig tok et skritt tilbake fra arbeidslivet, og ble parkert i senga hjemme.

Da hadde kroppen for lengst mista både piff og energi. Det eneste valget var å bli liggende der jeg var, med hodet fullt av tanker, ønsker og drømmer. Det var kanskje noe anna der også?

Uansett hva jeg gjorde, så kom jeg meg ikke opp. Eller jeg kom meg opp, men besvimte ganske fort igjen.

«Ja, jeg sa jeg var ufrivillig parkert»

Med nyinnkjøpt PC, samt en ganske så ubrukelig kropp. De første årene var pc ’en mest til pynt og en evig påminnelse om «alt» jeg ønsket å få gjort. Sammen med løpe-skoene.

Jeg fikk i samme periode et stort behov for å skrive. Hvor dette behovet kom fra er fortsatt et mysterium. Men det dukka opp metaforer og historier, jeg bare måtte få ned på papiret.

Hva jeg har skrevet om?

La meg bare si at; i den perioden der kroppen svikta – det var da «monstrene» fra fortiden dukka opp.

Det har seg slik at ting/hendelser som man presser og holder nede. De har en tendens til å «overraskende» dukke opp senere i livet.

Man må jobbe seg igjennom disse tingene. Men utfordringen med «disse tingene» er at de krever forståelse og hjelp.

Forståelse og hjelp

  • For seg selv – pasient/bruker
  • For pårørende
  • Fra helsepersonell

Du er enig med meg så langt?

Men noen ting/hendelser er vanskelig å forstå og sette ord på. De tingene handler om traumer.

Traumer, det har vi alle opplevd – det varierer «bare» i alvorlighetsgrad og lengde.

Dette med alvorlighet og når i livet traumene oppsto – vil også avgjøre om «har du ord til å sette ord på det?» Omsorgssvikt og konsekvenser av psykisk og fysisk vold – da snakker vi om relasjonstraumer. Nærheten i denne relasjonen – vil også påvirke om man “tørr eller klarer si noe om det”.

 

Jeg har forstått at jeg har opplevd ting /hendelser som ikke har vært bra. «Men jeg har tenkt «Det var da ikke så farlig.» – eller var det?

Men hvordan sette ord på disse tingene?

Det var vanskelig å si disse tingene høyt. Det ligger en (flere) årsak bak. (kommer tilbake til det)

Innkjøp av denne pc ‘en skjedde i den tiden – kropp og hode svikta. Samtidig fikk jeg et behov for å skrive.  Det jeg ikke «fikk sagt eller klarte si høyt» – de tingene fant veien ut og ned på papiret. Som regel i form av dikt og metaforer. Mysteriet bak det – de er skrevet i løpet av 5-15 minutt. Som regel utløst av «ytre støy» som aktiverer ulike minner og følelser.

 

Så i en periode der kroppen svikta – jeg svikta – ting rundt meg svikta – samt jeg måtte begynne å jobbe meg ned i dypet av å – forstå og sette ord på (det jeg absolutt ikke klarte å si noe om) sviktene.

Himla mye snakk om svikt du miss Hobbypsykolog. Ja, men jeg kommer til poenget.

Enda en ting som må nevnes i denne perioden av livet: det oppstår kriser. Det fører til sorg (naturlig nok). Årene (2018 -2020) så opplevde jeg ikke bare en, ikke bare to, men flere (det vi så pent har valgt å kalle) livskriser.

 

Legene undrer seg over dette:

Er jeg mest:

  • Psykisk syk?
  • Fysisk syk?
  • Eller naturlig reaksjon på …?

 

Jeg undrer meg over:

  • Er jeg ikke mer enn en (evt. flere diagnoser)???
  • Er ikke jeg meg?

Er ikke dette viktigere?:

  • Hvordan blir jeg bedre?

 

Bildet er fra 2018 – du som skal vurdere meg –  ser jeg syk ut?

Hva tenker du?

Hendene i været du som ikke har opplevd sorg/krise hittil i ditt liv. Jeg ser ingen hender, så da går jeg ut ifra at; De fleste av oss har opplevd en eller flere kriser. Det er en unngåelig del av det å være menneske.

«Bad shit happens». *kremt*

Sorg gjør noe med oss. Ikke sant? Vi er lei oss? Sørger?

En ting som jeg ønsker å si og forklare: det er Krise og Sorg – det gjør noe med deg som har traumer med deg i bagasjen. Dette skal jeg forklare litt nærmere.

 

Nå syns jeg IKKE synd på meg selv. MÅ understrekes.  (Jeg har måtte jobbe med å føle «synd på meg selv» – spoiler alert). Det er heller ikke det som er bakgrunnen for at jeg nå skal være dønn ærlig og utlevere meg selv. Jeg gjøre det fordi – jeg ønsker å hjelpe!

En metafor på de årene (2017-2021) det kan sammenlignes med å gå opp verdens høyeste fjelltopp. Jeg har gått mange fjelltopper og er en god klatrer (minus høydeskrekken). Klatreturen opp fra «naturlige nedturer» i livet – hadde føltes mye bedre, og gått lettere hadde jeg fått litt hjelp på veien. Det burde ikke blåse motvind, og snødd som fører til isdekke (som følge av at man ber om “hjelp”) – i det man legger ut på «livets største topptur» og man skal ta seg hele veien til toppen.

Tanken jeg har hatt i hodet (siden 2018, og mysteriet bak skrivinga begynte);

«En (vakker) dag, skal du bruke dette til noe bra. Noe fornuftig»

«Ikke dø, før du har fortalt hva som “svikta”» var en tanke også – men den sitter lengre inne å innrømme.

 

Må bare overvinne frykten for eksponering først. Til deg som sier; eksponeringsterapi er bra – jeg er ikke nødvendigvis enig. Men Anyhow …

 

Dette er litt rart; (eller er det ???)

«Når du befinner deg på et sted i livet du aldri hadde forestilt deg – da finner du det du har leita etter hele livet …

 

 Håper du ønsker å finne ut hva jeg mener med det, kjære leser …

TO BO OR NOT TO BE (HOBBY)PSYKOLOG …

Jeg er IKKE (må påpekes) psykolog. Men jeg brenner for at mennesker som strever og har det vanskelig – skal få og ha det best mulig …

Så har jeg likt rollen jeg har hatt – når jeg er hobbypsykolog. Eller noen vender seg til meg for råd eller støtte. Jeg liker mennesker som snakker rett fra levra og sier ting som det er, og deler ikke bare de bra tingene i livet, men også de vonde. Den usminka sannheten.

Jeg har bakgrunn som helsefagarbeider. Jeg arbeidet som BPA (brukerstyrt personlig assistent) Da fikk jeg første gang innblikk i en verden – hvor mye man må slåss for hjelp og støtte.

Dette måtte jeg gjøre noe med. Det førte til at jeg søkte opptak på studie: arbeid og velferdsforvaltningen ved UIA.

Jeg er utdanna velferdsviter, og har en bachelor i arbeid- og velferds-sosiologi.

Jeg har de tre siste årene søkt opptak og fått plass på en master i psykososialt helsearbeid – spesialisering i psykisk helse (men ytre hindre, har gjort det vanskelig å gjennomføre).

Jeg har arbeidet i helsesektoren, og vært innom det meste av helse og omsorgs-etatene – både i forbindelse med arbeid – som bruker/pasient og som pårørende (til barn med spesielle behov.)

De siste årene har jeg vært hjemmeværende husmor (for mine tre barn), og hobbyskribent.

Jeg har hatt en sær-interesse i:

  • Traume, relasjonstraumer, kommunikasjon og relasjoner. Samt utmattelses-tilstander.

Har hatt god tid til å fordype meg i temaene etter at jeg fikk «æren» av å bli hjemmeværende husmor.

 

Jeg skrev bachelor oppgave om Interkulturell kommunikasjon – om å forstå hverandre på tross av kulturelle forskjeller.

Så interessen for kommunikasjon og forståelse har brent i meg lenge.

Årene (2017- 2021) da opplevde jeg at kroppen svikta – da opplevde jeg både dårlig forståelse og kommunikasjon rundt – hva vil gjøre meg bedre.

Jeg fant svarene …

Jeg har undret meg over, både som fagperson, som bruker og pårørende – hvordan kan man forvente bedring – dersom man ikke opplever å bli møtt med forståelse og kunnskap fra omgivelsene?

Svaret er enkelt – man blir ikke bedre.

Så HobbyPsykologen ble oppretta – fordi vi trenger å snakke om det få (av oss) tørr/klarer si høyt – fordi FORSTÅLSE er helt avgjørende for BEDRING.

 

La revolusjonen starte …

Det er det man håper. Altså, kanskje ikke en revolusjon (jeg har realistiske forventinger), men jeg har også håp, jeg har en drøm …

Årsaken til at jeg nå gir ut det jeg har skrevet: Gjennom blogg her på Hobbypsykologen.

Det er til deg

«Kjære du som nå har det vanskelig: Jeg håper det ikke svikter rundt deg – den dagen du ber om hjelp»

Kanskje det ikke blir en revolusjon.

Men jeg har stor tro på at; INGENTING skjer hvis INGEN sier noe.

Det er et svar jeg håper du også mener man kan sette to streker under.

Så har jeg sosialfagligbakgrunn; jeg har arbeidet i det samme systemet som jeg siden ble bruker/pasient og pårørende i. Jeg har innsyn fra tre forskjellige vinkler i vårt velferds-system. Hva kan jeg bruke det til?

Mulig jeg er litt naiv som tro; at alt som skjer i livet det skjer fordi det er en mening. Så begynte jeg å skrive – og er det ikke en mening med det også?

Vel, naiv eller ikke. Jeg tror en av grunnene til at jeg bestemte meg for dette. Å opprette HobbyPsykologen.

Det var; enten så gjør jeg noe eller så gjør jeg ingenting. Jeg er ikke kjent for å gjøre ingenting, så da ble det noe.

 

 

Til deg som befinner deg på denne siden

  • Kom gjerne med innspill
  • Hvilke tema ønsker du å høre mer om?
  • Ris eller ros

Jeg gleder meg til å høre tilbakemeldingen fra deg!

 

 

«Når livet gir deg sitroner, – da lager du limonade»

Så skal jeg bruke mine sure (ganske råtne) sitroner – så er limonaden jeg har tenkt å lage – FORSÅELSE og KUNNSKAP rundt temaene jeg skriver om.

Jeg håper det smaker.

Enjoy!

 

 

 

 

Velkommen til Hobbypsykologen.

Hei og hjertelig velkommen, du som befinner deg på denne siden.

Til dere som ikke kjenner meg: Håper dere ikke dømmer meg.

Til dere som kjenner meg: (Surprise) Dette viste dere ikke. Håper dere ikke dømmer meg (annerledes).

 

HVA HOBBYPSYKOLOGEN SKRIVER OM …

La oss snakke om det – få av oss tørr/klarer si høyt …

Hvorfor?

Fordi, det vi «ikke klarer snakke om» – vil (sannsynligvis) føre oss til å en dag, måtte si noe om det.

Mest sannsynlig vil vi ha behov for hjelp.

Hvordan spørre om hjelp og motta riktig hjelp?

Hvis vi– ikke tørr si det høyt. Eller klarer å si noe om det … ???

Hvordan sette ord på – det vi ikke tørr eller evt. klarer si noe om …

Eller hvis vi sier noe å (skrekk og gru) blir misforstått …

Misforståelse – gir ikke hjelp.

Det fører til det motsatt – til dårlig hjelp.

 

Så her er en ekstra utfordring: har du opplevd traumer – da er du mer «sårbar» for at denne misforståelsen vil – forsterker/forverrer de underliggende traumene.

Da blir du ikke bedre – det vil snarere forverre helsetilstanden.

 

Så her på HobbyPsykologen – snakker vi om det få (av oss) tørr (klarer) si høyt …

Fordi: Kunnskap = Makt & Forståelse = Hjelp.

 

 

Om delen, og bakgrunnen til HobbyPsykologen er delt inn i 3 deler. Som på ulike måter «avslører» bakgrunnen min, og grunnen til at jeg nå velger å gi ut det jeg har skrevet på denne bloggen.

To be or not to be (hobby)psykolog?

Mysteriet bak skrivinga.

Bok, blogg eller «forbli skjult»?

 

Til dere som har inspirert eller påvirka meg – på godt og vondt. Bevist eller ubevist. Takk til dere alle. Uten dere hadde jeg ikke vært her jeg er i dag.

Dere som har vært i livet mitt eller inspirert historiene. Jeg avslører ikke opphav eller hva dere inspirerte/rørte ved.

 

Gleder meg til å bli bedre kjent med deg kjære leser.

 

 

 

Konflikthåndtering i forhold/relasjoner

Hva gjør du hvis det begynner å brenne i huset ditt? Sitter du stille og venter til flammen er stor og uhåndterlig. Eller hvis det lukter røyk? Sjekker du ut hvor røyken kommer fra? Eller lar du det brenne – før du reiser deg fra sofaen og sjekker ut, hvor kom røyklukta fra?

Når det brenner i huset, da slukker du brannen – fort!

Ikke sant?

Jo lengre det brenner – jo større fare for at hele huset brenner ned.

Det samme gjelder for forhold.

Uenigheter/konflikter – hvor lenge uenigheten/konflikten pågår – jo større slitasje på forholdet – desto større fare for at forholdet brenner ut.

Uenigheter eller konflikter – tid som går før problemet blir adressert. Det vil si; uenigheten eller konflikten blir snakket om. Jo større fare for at forholdet går opp i røyk.

Dvs.

Akkurat som ved brann – i et forhold – like viktig å adresser og håndtere konflikter.

I et hvert forhold (og relasjon til andre). Ikke vent med å snakke sammen.

 Ved (konflikt/uenighet) BRANN:

Gjeldende både ved brann og uenighet – dere bør ha utarbeidet en beredskapsplan.

Beredskapsplan: hva gjør vi i tilfelle brann (konflikt)?

  • Ved konflikt: Hvordan løser vi det?

I begynnelsen av et forhold – avklar hvordan dere forholder dere til konflikter.

DVS. – snakk om: HVA GJØR VI DERSOM VI BLIR UENIGE? HVA GJØR VI VED EN EVT. KONFLIKT?

Konflikter og uenighet vi oppstå i ethvert forhold – avklar forventinger til hverandre i begynnelsen. Vil utgjøre beredskapsplanen i forholdet.

Forhold dere til den.

«Jeg trenger …. når vi er uenige.»

 

Ikke vent! Når du ser at det kommer røyk fra et rom (kjæresten/venn) – håndter konflikten. Ikke vent med snakke sammen – da er faren at forholdet ryker.

 

Du hadde ikke latt huset brent ned, ved å vente med å sjekke ut ELLER slukke brannen.

Du behandler en relasjon og forhold på samme vis: slukk en evt. enighet – så fort som mulig!

Beredskapsplan: gir et forhold og relasjon som vil stå lengre når en evt. konflikt oppstår. 

 

  Masse lykke til med beredskapsplanen og brannslukkingen – jeg har trua på deg!