Er det TRYGGERE å bli enn å gå?

FRIHET og TRYGGHET til alle – uavhengig av årsak til fangenskap!

Jeg har skrevet denne teksten flere ganger, på mange forskjellige måter. Men jeg må ærlig innrømme at når jeg skal skrive om «vold i nære relasjoner» og behovet for hjelp og støtte, så beveger jeg meg ut på «utrygg grunn».

Jeg kan nesten ikke tro at jeg tørr skrive dette, men så vet jeg hvor livsviktig dette budskapet er for deg som trenger hjelp på veien ut av fangenskap.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

«Frihet og trygghet får du ikke hjelp og støtte til å oppnå, dersom du holdes fanga av psykisk vold, trusler og krenkelser – ikke engang i verdens rikeste land Norge.»

«Usynlig fangenskap»?

«Er det tryggere å bli enn å gå?» Det burde ikke være spørsmålet du som er utsatt for psykisk eller fysisk vold, stiller deg dagen du prøver å komme deg fri og finne trygghet.

La meg informere deg dersom du ikke viste dette, men du trenger fysiske bevis i dette landet skal du få hjelp i velferdsstaten eller rettssystemet etter psykisk vold. Psykisk vold blir ikke anerkjent av støtte og hjelpe apparatet, dermed får du ikke hjelp eller støtte den dagen du skal forlate en utrygg relasjon.

Jeg ønsker ikke et samfunn der vi tillater at mennesker blir psykisk skada og lever utrygge og liv i fangenskap av voldsutøveren, ønsker du?

Kjære du som føler deg kraftløs, fortvila og tom, jeg håper du en dag kommer deg til en trygg plass. Først da forstår du at det ikke var de fysiske slagene du skulle ha unngått, det var frykten, usikkerheten, kritikken og manipulasjonen som sakte tappet livskraft og glede ut av kroppen din.

Psykisk vold på lik linje med fysisk vold tapper deg mentalt og fysisk for krefter. Psykisk vold påvirker, kontrollerer og begrenser livet ditt så du ikke kan leve fritt.

Den psykiske volden gir «innvendige blåmerker» personen som utsettes for tar tid å «leges» fra. Men «sårene» får aldri gro dersom du ikke kommer bort fra personen som påfører deg skaden.

Du som utsettes for psykiske sår og skader blir da ikke «frisk», så lenge vi i dette landet tillater at du må forholde seg til personen som påfører skaden.

Skal vi ikke hjelpe deg til å bli fri fra å bli påført «innvendig» sår og skader på daglig basis? Skal vi tillate at mennesker utsettes for «innvendige» blåmerker, fordi vi ikke anerkjenner de innvendige blåmerkene på lik linje med et fysisk blåmerke?

Selv om det er dokumentert at psykisk vold, krenkelser og manipulasjon setter dypere spor og lager større sår enn fysiske merker på kroppen.

Hvordan kommer du deg fri fra vold samt innvendige sår og skader?

Tørr du gå, eller blir du?

Fra mange hold har man hørt; hvordan kunne disse menneskene bli så lenge? Hvorfor gikk personen ikke?

Hadde du gått? Dersom du tenkte at det beste var å bli der du var? Hvis du går, hvordan beskytter du deg selv og dine barna? Fra utsiden, uten hjelp?

Det er en problemstilling.

En annen utfordringer er at etter psykisk og fysisk vold så er du nedbrutt både psykisk og fysisk. Klarer du å gå dersom du ikke har krefter til å forlate relasjonen?

Får du hjelp og støtte til å komme deg bort?

Svaret er dessverre; nei.

Dersom du er utslitt og nedtrykt etter årevis av påført vold, klarer du da å gå uten hjelp og støtte på veien?

Svaret er i mange tilfeller; nei.

Så da må du bli?

Du er påvirket psykisk og fysisk av volden, da har voldsutøveren i tillegg makt over deg. For vedkommende kommer til å bruke din tilstand mot deg, enten som bevis eller som pressmiddel for å holde deg nede, liten og gjøre deg redd.

Dersom du nå er redd, blir du?

Har du vært så redd at du ikke sover og ikke klarer leve? Da har du følt frykten som vold og overgrep etterlater i deg.

For den frykten den setter seg i ryggmargen og det er det voldsutøveren ønsker, for da gjør du som vedkommende vil.

Du blir styrt, du blir kontrollert, du blir holdt svak, liten og forsvarsløs.

Du er nå et enkelt bytte å holde i fangenskap.

Klarer du nå å gå?

Hjelp til å komme deg fri?

Dersom du skal klare å gå og komme deg ut av en utrygg og ustabil relasjon. Hvem hjelper deg på veien?

Dersom du ber om hjelp, hva skjer dersom du ikke får hjelp?

Hva skjer dersom du blir anbefalt av en instans å komme deg vekk fra en relasjon, samt ber deg søke hjelp på veien.

«Du må gå ifra partneren din skal du få det bedre».

Du ber om hjelp fra andre instanser, men de oppnevner voldsutøveren til «hjelper».

Du blir på en siden anbefalt å unnslippe for å kunne få det bedre, men på den andre siden er du avhengig av hjelp fra relasjonen som gjør deg dårlig. Du vet i tillegg at du ikke kan motta hjelp fra den andre part uten at det blir brukt og holdt mot deg, i tillegg får du ikke den hjelpa du trenger.

Du er fanga i en håpløs situasjon du ikke får støtte til å komme deg ut av, hva gjør du da?

Telle ned dagene og årene til du får overskudd til å gå?

Psykisk vold etterlater deg redd, og sannsynligvis blir du også truet og påvirket for at du skal være for redd til å gå og søke hjelp andre plasser.

Støtte og hjelpe ordninger må på plass før du kan unnslippe, men det tørr du ikke eller trues du til å unngå eller hvis den eneste hjelp du mottar er fra personen du prøver å unnslippe.

I tillegg er du bekymret, «hvem kommer til å tro meg?»

Med stor sannsynlighet så forstår du ikke hva du har vært utsatt for, psykisk vold bryter deg ned og det er ikke like lett å forstå så lenge du ikke unnslipper den giftige relasjonen.

Men kan du gå uten hjelp, dersom du er utslitt, nedbrutt og redd?

Du er fanga i et farlig «spill» og du mister stemmen, fordi du frarøves trygghet, egenverdi og frihet.

Telle ned dager og år til du er trygg eller kan leve i frihet?

En dag må du kanskje gå, men da er du som regel langt nede etter årevis på krenkelser, trusler og støtende handlinger.

Du har mens du bodde sammen med den andre part telt ned dager og år frem til du kan gå.

Men når du kommer deg ut av relasjonen så kommer sjokket over at du kunne gå, men du blir aldri fri. Fordi du må forholde seg til personen som holder deg fanga enten med ord eller handlinger, når du har barn som binder deg til kilden som utsetter deg for frykt, usikkerhet og usanne påstander.

Nå begynner nedtelling på nytt, og du teller ned årene frem til barna blir store og du kan leve livet i frihet fra vold.

Igjen blir det en sorg, for der du med tiden kommer deg på beina, finner en trygg plass og lever et godt liv. At du har det bra vil utgjøre en trussel for den andre. Du skal tåle å stå i mange falske påstander om det motsatte, samt forsøk på å trykke deg ned og skape usikkerhet og ustabilitet i hverdagen din.

Der du først sørga over å telle ned dagene når du bodde med h*n, så fortsetter du å sørge over at du mister tid med barna.

For du får aldri mulighet til å virkelig nyte og være tilstede så lenge du aldri får fred fra falske påstander, trusler og krenkende handlinger som påvirker livskvaliteten.

Der du skulle ønske å få være i fred og leve livet ditt, tilstede og lykkelig sammen med dine barn.

Så teller du ned dagene til de blir store og sørger over at det er tilfellet, at ingen hjelper deg slik at du kan være tilstede og sette pris på tiden mens barna er små.

Det kommer til å bli den største sorgen du bærer med deg.

Det er tiden tapt med dine barn.

Mottar du hjelp og støtte skulle du leve med ekstrem frykt og usikkerhet?

Saker med psykisk og fysisk vold havner som regel i rettssystemet men der er faren at den psykiske volden ikke blir fanga opp, og det gir deg ikke beskyttelse ved høykonflikt eller involvering av barna.

Barna er voldsutøveren fremste våpen til å «ta deg», forvent at barna blir dratt inn i konflikten.

Du må kanskje gi deg for at barna skal slippe å leve i konflikt, og voldsutøveren slipper unna med løgn, manipulasjon og trusler.

Er du redd, økonomisk svekket og blir pressa til å inngå rettsforlik mot din vilje. Da har du skrevet under på en dom som gir den andre part retten på sin side til å utøve kontroll, makt, fortsatt utøvelse av vold samt økonomisk vold satt i system. Nå er du virkelig fanga og maktesløs.

Du og dine barn trenger hjelp og støtte på veien, men av hvem?

Barnevernet går ikke inn i høykonflikts-saker fordi de ikke tar side i en slik sak. Barnevernet gir heller ikke hjelp dersom det ikke er barna som utsettes for alvorlig fysisk vold eventuelt overgrep. Dersom det er omsorgspersonen som påvirkes av vold, frykt og usikkerhet så er ikke det grunnlag for hjelp i denne institusjonen.

Ikke vårt bord!

Politiet bidrar ikke til beskyttelse eller etterforsking i saker med «kun» psykisk vold, kun hendelser av alvorlig fysisk karakter.

Ikke vårt bord!

Familievernkontor eller helsestasjon kan ikke gripe inn, de har heller ingen myndighet til å gjøre noe. Skulle du trenge hjelp til å snakke med barna om konflikten, må den andre part som utøver volden samtykke. Det gjør ikke den som kontrollerer deg eller påvirker barna, dermed står du uten tilbud og hjelp.

Ikke vårt bord!

Andre tjenester eventuelt tilbud om hjelp og støtte i hverdagen som gir deg mulighet til å stå i ekstrem frykt, høykonflikt og negativ påvirkning, her er det store variasjoner avhengig av hvor du bor og begrensninger i tilbudet. Dersom du i det hele tatt får et tilbud.

Avslag eller «litt hjelp» som bidrar til enda større belastning dersom du «mistenkeliggjøres» og «misforstås», avhengig av kompetanse og resurser i kommunen du oppholder deg i.

Du kommer til å står helt alene i konflikten, fordi vi i dette landet ikke anerkjenner psykisk vold og konsekvensene det har for deg eller dine barn.

Tenk litt over hvordan du hadde opplevd det, dersom du hadde blitt anklaget for dette her;

«Mor/far er en psykiatrisk pasient som er innlagt månedsvis av gangen. Mor/far har ikke det fastsatte samværet som h*n har, er uegna og ut av stand til å ha omsorg for sine barn.»

Dersom dette ikke stemte og var usanne påstander fremsatt mot deg. Hvilken type hjelp og støtte hadde du ønsket å motta på veien til å komme deg fri fra personen som anklager deg?

Hvis ingen hjelper deg på veien, hva gjør du da?

Hvordan får du beskyttet deg selv?

Mens du lever i en dårlig relasjon og er påvirket av volden, har du forberedt deg før du går ifra barnas far/partneren din? Du blir med stor sannsynlighet saksøkt og dratt til retten med falske anklagelser rettet mot deg som person og din påståtte manglende tilstedeværelse i barnas liv.

Eksempelet over er typiske anklager man opplever ved psykisk vold.

Du må samle bevis og det er en jobb og i tillegg en ekstra belastning, du skal kontakte barnas lege, helsestasjon og skole/barnehage på leit etter dokumenter som beviser at du har vært tilstede og involvert i barnas daglige aktiviteter.

For h*n kommer til å legge det frem som at du aldri var tilstede, da føler du deg liten og verdiløs og må leve i frykt og usikkerhet.

Klarer du å stå i det? Høykonflikt? Rettsak? Uten hjelp og støtte rundt deg?

Du skal også bevise at du er «frisk», så forbered deg på hvordan du skaffer fysiske bevis på det.

Uten nettverk eller støtte og hjelp fra hjelpeapparatet, hvor mange uker, måneder og år holder du ut?

Ikke bare du skal holde ut, du skal holde ut se barna dine dratt inn og påvirket i like stor grad av volden.

Men ingen griper inn, beskytter og hjelper – verken deg eller dine barn.

Er det tryggere å bli enn å gå?

Det burde ikke være spørsmål du som prøver å unnslippe psykisk eller fysiske vold og overgrep, tenker den dagen du skal komme deg til en trygg plass og få det bedre.

Hadde du vært utsatt for vold, usanne påstander og blitt holdt fanga, hadde du vært forbered på å telle ned dagene? Hvor lenge hadde du hold ut mens du lever i frykt, usikkerhet og negativ påvirkning på ubestemt tid?

Er du forberedt på det?

For du kan unnslippe de fysiske blåmerkene ved å gå, men den psykisk vold vil eskalere og den kan du ikke unnslippe eller beskytte deg fra.

Er det tryggere for deg å bli?

Hvilken offentlig etat hjelper deg å komme bort og hjelper deg og holder deg borte fra psykisk vold, skader og krenkelser?

I Norge er det ingen som hjelper deg så lenge du ikke har fysiske bevis. Du kan eventuelt ha fysiske bevis på psykisk vold, men i tillegg trenger du fysiske blåmerker skal du få noe rettslig hjelp og støtte. Samtidig skal skaden være av alvorlig karakter, det hjelper ikke med et eller to eventuelt flere blåmerker dessverre.

«Ikke vårt bord dersom du kun har fysiske bevis på psykiske blåmerker, skaff deg fysiske blåmerker først».

Bevis eller ikke – mottar du ikke hjelp og støtte, står du alene og teller ned dagene og årene til frihet kan oppnås i verdens rikeste land Norge.

Den psykisk vold trenger du fysiske bevis for å bevise. Du burde forberede deg på hvordan du beviser det, er mitt velmente råd til deg som tenker på å bryte fri.

Det er selvfølgelig ikke det rådet jeg burde gi deg, kjære du som er sliten, nedtrykt og nå står alene og er usikker på hva fremtiden bringer.

Det jeg hadde ønska å si til deg er; ta godt vare på deg selv i tiden som kommer. Gjør gode ting for kroppen og deg selv, for det er en ting du nå skal lære deg og begynne å gjøre. Jeg vet du ikke helt forstår det jeg sier til deg nå, men det vil gi mening med tiden. En vakker dag faller du på plass, både i livet og i kroppen din igjen.

Du kommer til å ønske du hadde flykta første gang det ble anbefalt, selv om du var redd og usikker. Du blir kanskje ikke helt fri, men du får i alle fall muligheten til å få det så mye bedre.

Masse lykke til, kjære du!

–Ja, til et land som likestiller retten til hjelp og støtte for å oppnå og beholde trygghet og frihet – uavhengig av årsak til utrygghet og fangenskap.

–Ja, til et land som hjelper deg den dagen du prøver å unnslippe og komme deg bort fra en utrygg person, og gir hjelp og støtte så du kan holde deg trygg.

–Ja, til et land som anerkjenne psykisk vold på lik linje med fysisk vold både i rettssystemet og velferdsstaten Norge.

«Kjære du som lever fanga i en utrygg relasjon, jeg håper så inderlig det finnes HÅP langs veien dersom dette blir din virkelighet en dag »