#Fanbrev
I disse førjulstider er jeg deltager på: Post før du tørr.
(For de av dere som ikke har fått med seg det.)
Etter foredrag nr. 2 i går, fikk vi utdelt to nye skriveoppgaver.
Dette er skriveoppgave: #fanbrev.
Når Ida gav oss oppgaven #fanbrev, tenkte jeg:
«Jeg er ikke fan av noen».
Mens jeg skrev den setningen: ikke av noen. Måtte jeg revurdere hele opplegget.
Fordi?
«JEG DIGGER IDA».
Så rett etter at jeg hadde konkludert med setningen over, og tanken: «fanbrev» til Ida. Stoppa det litt opp for meg.
Fordi?
Dersom jeg skriver «Jeg digger Ida». Virker det som jeg er ute etter å bli «lærerens gullstjerne elev»? Noe så krekselig kan jeg ikke synke til.
«Se på meg Ida”, jeg ønsker meg en A+ på denne oppgaven. Som en logrende flink bisk, «se meg, se meg….», med en hale som går i 100 % for å få annerkjennelse.
Blæ…
Men denne teksten datt ut, så da får vi se om jeg trykker «publiser» på slutten av timen?
(Leser du denne, har jeg allerede trykka – og posta.)
Les videre så får du se – hvorfor? ….)
Jeg vokste ikke opp med forbilder, eller Idoler. Jeg var nok den eneste på barne- og ungdom- skolen som kastet alle postere. Limt mellom klisne ark i Vi & Gutta og Topp-bladene. Jeg hang ikke dånende foran tv-en, og måtte se kjendisene. Eller tok test om hvem jeg var mest lik, av vennene i Friend’s serien.
Jeg var et sært og spesielt barn. Kanskje nettopp fordi jeg aldri var et barn.
Det virket teit og dumt å se opp til andre. Mennesker og andre voksne, var ikke til å stole på.
Kan andre ikke stoles på? Hvorfor skulle jeg se opp, til svikefulle folk?
Det å ikke stole på, og årsaken til svik bak den innprenta livsfilosofien. Det var grunnen til at jeg begynte å skrive. Noe måtte ut av systemet mitt, som aldri var uttalt høyt.
Siden jeg er hjemmeværende husmor, som ofte traver rundt på stuegulvet. Mens det eneste selskapet er meg selv og mine egne tanker.
La meg bare si: Jeg heier ikke veldig på meg selv.
Mange dager tenker jeg:
«Nå blir jeg gal!»
Hvis jeg skal fortsette å ha diskusjoner i eget hode, om hvorvidt jeg kan publisere dette her. Mens jeg redigerer teksten i hjel, for å unngå å utlevere meg selv.
I august fikk jeg tips på LinkedIn, om jeg hadde hørt om: «Sort Messe» og Ida Jackson.
Sorry, Ida. Jeg hadde aldri hørt om deg, før tipset kom dukkende opp i innboksen på SoMe. Det er bare fordi jeg ikke følger noen, eller er særlig fan av andre «kjendiser». Årsaken er beskrevet over 👆
Kurset «Sort Messe», syns jeg hørtes spennende ut. Derfor hoppet jeg i det, med begge beina. Jeg går aldri inn i noe, med bare et bein.
Når jeg hørte om «Heksesirkelen», så tenkte jeg «rart navn?», men Kult! Siden jeg er mer enn over gjennomsnittet alternativ, lar jeg meg ikke avskrekke.
Første gang jeg deltok på Webinar med Ida, tenkte jeg «Wow». For en formidlings evne!
Noe av det første Ida sier:
«Jeg er stein hakkende gal, og eier det».
Det ordet «gal». Det har jeg skrevet i mange fortellinger og historier, men slettet det. Limt det inn, og fjerna det igjen. Mens kaldsvetten renner nedover ryggen.
«Det kan jeg ikke si. Hva hvis folk tenker at det har klikka for meg?»
Men det er noe med Ida sin måte å si ting på, med humor og evne til å «normalisere» – det man skammer seg for. Som gjør at man føler seg litt mindre skamfull.
Takk for det Ida!
Ikke fordi du er crazy-looney-tunes, men fordi du sier ting uten filter. Slik at vi som sitter og ser på, føler litt mindre frykt: for andres meninger.
Ida sier at det vi ser opp til hos andre. Eller speiler i andre? Er egenskaper vi speiler i oss selv.
Det er det eneste punktet jeg må være uenig meg henne.
(Sorry igjen Ida! Jeg er enig i noe. Les videre så får du se – på hvilken måte 👇)
Fordi Ida har humor. Ho eier seg selv. Ho utstråler moderlig selvsikkerhet. Selv om Ida sa på starten av Heksesirkelen:
«Jeg er ikke mora di. Eller venninna di. Jeg skriver ikke tekstene for deg.»
Nei, Ida har ikke skrevet tekstene mine. Men mye skriblerier hadde ikke sett verdens lys. Eller blitt publisert ut i offentlighetens spotlight. Dersom det ikke var for nettopp: Ida!
Ida dersom du sier: Det speiler du i deg selv. Jeg eier ikke meg selv. Ikke 1 prosent engang. Eller det er kanskje feil? På en god dag, kan jeg eie den jeg er med ca. 50 %. Men veldig ofte mister jeg den delen, og da er jeg eier av egen kropp? Med eierandel på minus prosentil.
Når jeg har vært med på diverse nett arrangement, og sett foredrag med mrs. Heksesirkel-dama? Da øker eierandelene jeg er medeier: av egen kropp.
Det er derfor: Jeg digger Ida!
Ho minner meg på at jeg kan. At jeg har noe på hjertet, som MÅ ut i verden. At det finnes styrke og mot, gjemt langt bak en hel masse «tvil».
«Føkk andres følelser», quote – Ida.
Ida er kult-leder på Heksesirkelen.
(Btw: kult-bevegelsen har ingen sammenheng med fan-statusen.)
Ida har skrevet og gitt ut 40 bøker.
(Det er imponerende!)
Ida hadde den mest leste bloggen som 21 åring.
(Ho var forut sin tid, selv om hun ble anklaga for det motsatte.)
Ida har bygget sitt imperium på nett, og nylig blitt medeier i Nettmaker.
(Det er ambisjon på høyt nivå. Men ikke grunnen til at jeg digger henne …. Fordi?)
Sosioøkonomisk status har jeg erfart: har ingen sammenheng mellom prestasjoner og lykke.
Det jeg ser opp til hos folk som «slår igjennom», er ikke hva de oppnår av mål, penger eller status.
Det er ikke slike mål vi bør ha på: Hva vi strever etter?
Hva som gjør et menneske vellykka og suksessfullt er:
Hva de inspirerer andre til. Hvordan de er som mennesker; om de er gode mennesker og viser omsorg for andre. Hvordan de tar «dårlige livskår» og snur til suksess. Hva de bidrar til (i positiv forstand) i andre menneskers liv.
Av det jeg vet om Ida, så er hun et løvetannbarn. Som har vokst igjennom hard, mørk asfalt og blomstret opp på tross av. Hun inspirerer andre til å vokse og gro, uavhengig av forhold i livet 🧡
Det imponerer meg.
Derfor Digger jeg, ser opp til, og vet at jeg kan stole på – Ida!
(Der speiler og ser jeg, noe av mine egne verdier ….)
Nå forstår jeg hvorfor Idas skrivekurs heter: Heksesirkelen. Ida er litt av en heks. Ho er en mektig ei, på toppen av det hele. (Mesterheks!)
For hun har trylla magi inn i livet mitt.
Takk for det Ida!
For: Heksesirkelen, Sort Messe og Post før du tørr.
Livet var gråe hverdager. Med liten tro på at jeg skulle kunne klare å publisere sannheten. Samt klare å stå i ubehaget. Bli et synlig kjent fjes på sosiale medier? HJELP!
Men du svinga tryllestaven og spredde magi mellom det støvbelagte laget i hverdagen.
Takk for: Skrive-gleden, Felleskapet & Magien, de siste månedene. Derfor: Digger jeg deg, Ida!
Fra: (Ikke) Idas-super-fan.
(Jeg nøyer meg med en 2-plass. Samme som karakteren 🤭.)
Men for: Given, Motet og Troa – på at også min stemme har rett på en plass.
Tusen takk for det, Ida! 🧡
Klem fra Dama bak – HobbyPsykologen. Ann-Sofie – (som har blitt litt mer tøff-i-trynet på papiret, på grunn av – Ida.)
Følg henne på sosiale medier. @ida.jackson
#postførdutørr
#fanbrev
#håpnåraltsvikter
