1 liv uten valgmuligheter?
Har du opplevd å stå uten valgmuligheter i livet? Har andre fratatt deg valg, eller tatt beslutninger uten at du har noe du skulle sagt?
Alle har vel et valg? Nei, ikke alle ganger …
Når hverdagen består av evig mørke uten håp i enden av tunnelen, la oss håpe du har valget til å endre noe i livet.
Noen ganger har du ikke valgmuligheter og da blir du stående maktesløs på sidelinjen, og ser avgjørelser blir tatt uten at du får protestert.
Jeg har opplevd det noen ganger og når situasjonen oppleves utrygg, hender det at jeg “fryser” til slik jeg gjorde under det rettsforberedende-møte gjennomført februar 2024.
Da dommeren kikka bort på meg og kommenterte at jeg så bekymra ut, fikk jeg ikke frem et eneste ord.
Adrenalin og frykt for igjennom kroppen og gjorde meg handlingslamma.
Jeg ville ikke skrive under på den avtalen, ønsket var bare at “det” snart tok slutt.
Mens sommerfugler fløy i magen, og hadde multiplisert seg til en hær av urolige insekter som prøvde å slippe fri. Jo mer jeg prøvde å tøyle dem, jo flere ble det.
«Ikke skriv under, IKKE skriv under! Dette er ikke riktig!», ringa gjennom kroppen.
«Hvordan kan man tillate at dette skjer? Skal han virkelig kunne slippe unna med dette her?»
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, dette er ikke mitt valg.
Kroppen så etter exit skiltet igjen, og jeg ville løpe bort fra alt sammen. Løpe ut av denne situasjonen og rettssalen jeg befant meg i, men jeg ble sittende mens kroppen var låst i en blanda tilstand av å mobilisere til maraton og fryst fast i stolen jeg satt på.
«Snakk kvinne, si noe!», men ingen ord unnslapp leppene, de stivnet til is sammen med frykten som tok tak rundt hjerterota.
Jeg kikka bort på mannen jeg hadde kjent siden jeg var 16 år, en mann jeg hadde levd sammen med i nesten to ti-år. Det hånlige smilet han sendte meg viste til; hvem av oss som var sjefen. Han hadde makta og jeg var forsvarsløs atter en gang.
Nå tok han retten sin vei for å ha kontroll; samtidig som han omskrev hele historien om livet mitt, og utsletta alt jeg var i påstandene fremsatt.
Jeg hadde ikke et valg.
Han tok det fra meg, nok en gang.
Ekko fra leger og behandlere som jeg hadde vært i kontakt med de siste årene i ekteskapet, ringet i ørene.
«Mannen din gjøre deg syk. Du må skille deg og flytte ut, dersom du skal få det bedre.»
I så mange år hadde jeg prøvd og forstå hva de mente, prøvd å gi mening til de ordene.
«Det kan ikke stemme. Det er noe galt med meg, ikke sant?»
«Kjære du, du er ikke gal. Du har normal reaksjon på unormale hendelser.»
Hva skjedde de årene jeg prøvde å finne svaret på den forklaringen?
Hvilke valg ønsket jeg å ta, og hva gjorde han da?
Puslebiter av minner og følelser datt på plass på steder i kroppen som endelig gav mening, selv om det var vanskelig å forstå.
Jeg så mannen jeg hadde kjent over halve livet og hele mitt voksne liv, for første gang så jeg han gjennom nye brilleglass.
Jeg hadde følt bitene dette på plass de siste årene. Spesielt det siste året i prosess-skriv til Tingretten med opplysninger gitt av denne kjente, men også fremmede mannen som beviste løgn, vold og manipulasjon.
«Hvem er du? Hvordan kan du gjøre dette?»
Det spørsmålet fikk jeg aldri mulighet til å bevise i retten, men svaret hadde endret alt …
Det eneste «gode» rundt det å bli saksøkt var; endelig hadde jeg bevis på «hva han var».
Like mye som jeg beviste «hvem jeg var».
Jeg var ikke svak, verdiløs og ubrukelig, men det var det han ønsket jeg skulle føle.
«Tilbake til det svarte hullet han en gang hadde gravd rundt meg.». Det måtte jeg akseptere uten mulighet til å beskytte meg selv.
Burde jeg hatt et valg til å forsvare meg?
Jeg så ned på rettsforliket som jeg hadde foran meg, og kjente uroen i magen øke i omfang.
Jeg skrev under på min egen inkompetanse og ubrukelighet. Underskriften var et like stort hån mot meg som person, som smilet han hadde påklistra i sidesynet.
Sammen med signaturen gitt på papiret, så jeg nærmest alle gode kvaliteter og alt jeg hadde ofra bli skrevet ut av kroppen.
Men jeg kunne ikke beskytte meg selv, jeg hadde ikke økonomiske midler. Jeg hadde låna opp maks på huset, og jeg kunne ikke risikere å miste den eneste tryggheten jeg hadde i livet. To uker før møtet fant sted hadde jeg gitt beskjed til advokaten; nå hadde jeg ikke økonomi til å forsvare meg videre.
Like stor var problemstillingen rundt;
«Hva kommer til å skje med barna? Jentene mine har det ikke bra.»
Politi, barnevern, familievernkontoret og helsestasjon hadde jeg kontaktet i søken på hjelp til å stå i samt skjerme barna fra høykonflikten, men ingen kunne gjøre noe.
Barnevernet ville ikke hjelpe da den andre part ikke samtykka til tiltak, og konkluderte rett før rettsmøtet;
«En av dere må gi dere, for at barna ikke skal ta mer skade.»
I tillegg viste jeg så alt for godt hva jentene ble utsatt for, og konsekvensene det ville ha for dem. Det bidro til frykt i kroppen; jeg kunne ikke beskytte dem fra å bli påført de samme «sår» jeg hadde.
Jeg måtte legge meg flat, og han slapp unna med løgn og manipulasjon.
Jeg hadde brukt over 150.000 kroner i advokatutgifter på denne saken, for å få en avtale som beskyttet meg fra det han utsatte meg for.
Ingen av mine ønsker ble valgt.
Det var hans krav, atter en gang.
Jeg gikk ut av Tingretten med kvalme bølgende gjennom kroppen. Ute lå snøen i hauger rundt politihuset og langs gatene ved landets sørligste by, mens solen varmet og bar løfte om vår. Sol og varme var ikke tilstanden jeg følte på, uretten brant i mellomgulvet og sorgen over alt som var tapt pulserte gjennom kroppen.
Jeg kom meg til parkeringshuset og satte meg inn i den kalde bilen min. I det mørke førersetet tok jeg plass før jeg brast i gråt.
«Hva har jeg gjort? Jeg skulle aldri ha skrevet under på det der.»
Ukene gikk og jeg prøvde å forsone meg med hendelsen som hadde funnet sted, men som forventa ble rettsforliket ikke slutten på «det som skjedde». Det gav personen i andre enden enda mer makt til å overkjøre meg, med retten på sin side til å gjøre det. I tillegg var den økonomiske volden nå satt i system.
Jeg følte sinnstilstanden helle tilbake mot; jeg er ingenting.
Jeg hadde ikke noe anna valg enn å godta rettsforliket, men jeg kunne ikke miste flere år der jeg var lenket og låst.
Jeg måtte finne en utvei, men hva kunne jeg velge å gjøre gitt situasjon?
«Du er ikke plassert her på denne jorden, for å være en karikatur i en historie andre har skrevet for deg.»
Jeg starta HobbyPsykologen tre måneder etter rettsforliket, fordi jeg tok et valg.
Jeg orket ikke tanken på å fortsette å leve fanga, eller gå tilbake til «ingenting» og bli stående uten valgmuligheter.
Livet de siste ti-året bølget gjennom bevisstheten, og jeg så “det levende marerittet” jeg hadde stått i. Jeg viste sannheten og jeg skulle aldri tilbake dit jeg engang hadde vært, og kjempet så hardt for å komme ut av.
Han skulle ikke kunne ta fra meg verdi eller deler av «hvem jeg var», og gjøre meg liten, svak og stemmeløs i flere år fremover.
Ødelagt, det var ikke en tilstand jeg hadde valgt. Det valget tok noen andre for meg i det de rev kropp og sinn i tusen biter, og bevist eller ubevisst påførte meg den følelsen.
Det var etter samlivsbruddet i 2020 at bitene falt på plass, og da jeg hadde trygg grunn under beina bestemte jeg meg for:
Ingen skal kunne frata meg «verdi», «egenskaper» eller få meg tilbake til en «ødelagt»-tilstand igjen.
Etter rettsforliket i 2024 måtte jeg gjøre noe:
Jeg må holde på «den jeg er» og være den som skriver min egen karakter, og jeg må ta kontroll på narrative i livet.
Jeg har ikke kunne ta egne valg, og valgmuligheter har ikke vært mulig.
Noen tok valgene fra meg, på flere måter …
Endring er mulig, men en forutsetning for endring er at man har valget til å endre noe.
Kjære du som kommer etter meg i køen, kjenner du deg igjen? Har du opplevd å bli trua til å fraskrive deg valg? Har noen tatt valg for deg? Eller har du vært låst til andres valg?
Har noen valgt å spunne deg om til en ugjenkjennelige karakter, så du mistet deg selv? Eller har noen fjernet alle valgene du ønsker å ta, fordi de krevde at du skulle tilpasse deg dem?
Har du av ulike grunner vært låst fast i din egen tilværelse, uten mulighet til å velge og endre noe? Har du stått maktesløs uten stemme til å tale din sak fordi noen tok den fra deg, dagen de lenket deg fast til «historien» de ønsket du skulle leve i?
Jeg har ikke alltid tatt rett valg, men jeg har aldri angra på veiene jeg har gått.
Jeg har gjort det beste ut av erfaringene jeg har tilegna meg på reisa gjennom livet, men jeg har vært fastlåst i tilværelsen uten mulighet til å bestemme over eget liv i mange år.
Det bestemte jeg meg for å gjøre noe med. Fortiden kan jeg ikke endre, men jeg kan velge å låse opp fremtidens muligheter.
Det er et valgt jeg kan ta, men:
Vi trenger hjelp fra støtte og hjelpeapparatet rundt oss; Se, hør og forstå hva vi utsettes for og gi beskyttelse, så vi har valget til å leve det livet vi ønsker på egne premisser.
La det være HÅP når alt svikter, det er drømmen jeg trosser frykt for å oppnå her i livet.
To be continued …
