Last Updated:

MYSTERIET BAK SKRIVINGA …

Categories Blogg, Om meg - HobbyPsykologen

MYSTERIET BAK SKRIVINGEN …

Da jeg gikk til innkjøp av denne pc-en i 2018.  Det var på samme tid som jeg (ganske så) ufrivillig tok et skritt tilbake fra arbeidslivet, og ble parkert i senga hjemme.

Da hadde kroppen for lengst mista både piff og energi. Det eneste valget var å bli liggende der jeg var, med hodet fullt av tanker, ønsker og drømmer. Det var kanskje noe anna der også?

Uansett hva jeg gjorde, så kom jeg meg ikke opp. Eller jeg kom meg opp, men besvimte ganske fort igjen.

«Ja, jeg sa jeg var ufrivillig parkert»

Med nyinnkjøpt PC, samt en ganske så ubrukelig kropp. De første årene var pc ’en mest til pynt og en evig påminnelse om «alt» jeg ønsket å få gjort. Sammen med løpe-skoene.

Jeg fikk i samme periode et stort behov for å skrive. Hvor dette behovet kom fra er fortsatt et mysterium. Men det dukka opp metaforer og historier, jeg bare måtte få ned på papiret.

Hva jeg har skrevet om?

La meg bare si at; i den perioden der kroppen svikta – det var da «monstrene» fra fortiden dukka opp.

Det har seg slik at ting/hendelser som man presser og holder nede. De har en tendens til å «overraskende» dukke opp senere i livet.

Man må jobbe seg igjennom disse tingene. Men utfordringen med «disse tingene» er at de krever forståelse og hjelp.

Forståelse og hjelp

  • For seg selv – pasient/bruker
  • For pårørende
  • Fra helsepersonell

Du er enig med meg så langt?

Men noen ting/hendelser er vanskelig å forstå og sette ord på. De tingene handler om traumer.

Traumer, det har vi alle opplevd – det varierer «bare» i alvorlighetsgrad og lengde.

Dette med alvorlighet og når i livet traumene oppsto – vil også avgjøre om «har du ord til å sette ord på det?» Omsorgssvikt og konsekvenser av psykisk og fysisk vold – da snakker vi om relasjonstraumer. Nærheten i denne relasjonen – vil også påvirke om man “tørr eller klarer si noe om det”.

 

Jeg har forstått at jeg har opplevd ting /hendelser som ikke har vært bra. «Men jeg har tenkt «Det var da ikke så farlig.» – eller var det?

Men hvordan sette ord på disse tingene?

Det var vanskelig å si disse tingene høyt. Det ligger en (flere) årsak bak. (kommer tilbake til det)

Innkjøp av denne pc ‘en skjedde i den tiden – kropp og hode svikta. Samtidig fikk jeg et behov for å skrive.  Det jeg ikke «fikk sagt eller klarte si høyt» – de tingene fant veien ut og ned på papiret. Som regel i form av dikt og metaforer. Mysteriet bak det – de er skrevet i løpet av 5-15 minutt. Som regel utløst av «ytre støy» som aktiverer ulike minner og følelser.

 

Så i en periode der kroppen svikta – jeg svikta – ting rundt meg svikta – samt jeg måtte begynne å jobbe meg ned i dypet av å – forstå og sette ord på (det jeg absolutt ikke klarte å si noe om) sviktene.

Himla mye snakk om svikt du miss Hobbypsykolog. Ja, men jeg kommer til poenget.

Enda en ting som må nevnes i denne perioden av livet: det oppstår kriser. Det fører til sorg (naturlig nok). Årene (2018 -2020) så opplevde jeg ikke bare en, ikke bare to, men flere (det vi så pent har valgt å kalle) livskriser.

 

Legene undrer seg over dette:

Er jeg mest:

  • Psykisk syk?
  • Fysisk syk?
  • Eller naturlig reaksjon på …?

 

Jeg undrer meg over:

  • Er jeg ikke mer enn en (evt. flere diagnoser)???
  • Er ikke jeg meg?

Er ikke dette viktigere?:

  • Hvordan blir jeg bedre?

 

Bildet er fra 2018 – du som skal vurdere meg –  ser jeg syk ut?

Hva tenker du?

Hendene i været du som ikke har opplevd sorg/krise hittil i ditt liv. Jeg ser ingen hender, så da går jeg ut ifra at; De fleste av oss har opplevd en eller flere kriser. Det er en unngåelig del av det å være menneske.

«Bad shit happens». *kremt*

Sorg gjør noe med oss. Ikke sant? Vi er lei oss? Sørger?

En ting som jeg ønsker å si og forklare: det er Krise og Sorg – det gjør noe med deg som har traumer med deg i bagasjen. Dette skal jeg forklare litt nærmere.

 

Nå syns jeg IKKE synd på meg selv. MÅ understrekes.  (Jeg har måtte jobbe med å føle «synd på meg selv» – spoiler alert). Det er heller ikke det som er bakgrunnen for at jeg nå skal være dønn ærlig og utlevere meg selv. Jeg gjøre det fordi – jeg ønsker å hjelpe!

En metafor på de årene (2017-2021) det kan sammenlignes med å gå opp verdens høyeste fjelltopp. Jeg har gått mange fjelltopper og er en god klatrer (minus høydeskrekken). Klatreturen opp fra «naturlige nedturer» i livet – hadde føltes mye bedre, og gått lettere hadde jeg fått litt hjelp på veien. Det burde ikke blåse motvind, og snødd som fører til isdekke (som følge av at man ber om “hjelp”) – i det man legger ut på «livets største topptur» og man skal ta seg hele veien til toppen.

Tanken jeg har hatt i hodet (siden 2018, og mysteriet bak skrivinga begynte);

«En (vakker) dag, skal du bruke dette til noe bra. Noe fornuftig»

«Ikke dø, før du har fortalt hva som “svikta”» var en tanke også – men den sitter lengre inne å innrømme.

 

Må bare overvinne frykten for eksponering først. Til deg som sier; eksponeringsterapi er bra – jeg er ikke nødvendigvis enig. Men Anyhow …

 

Dette er litt rart; (eller er det ???)

«Når du befinner deg på et sted i livet du aldri hadde forestilt deg – da finner du det du har leita etter hele livet …

 

 Håper du ønsker å finne ut hva jeg mener med det, kjære leser …

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *