Går det greit med meg?

GÅR DET GREIT MED MEG?

Det er ikke få ganger etter oppstart av HobbyPsykologen at mennesker i livet mitt, både kjente og bekjente har kommet bort og spurte meg:

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

«Går det greit med deg?»

Kikket spørrende på meg med noe jeg opplever som en blanding av sympati og undring i blikket, og forventa at jeg legger ut om hvor tungt og urettferdig livet er.

Jeg har til og med opplevd at mennesker som kjenner meg godt og som har stått meg nær i perioder der jeg nå har skrevet at det har vært kriser, har skrevet eller tatt en telefon og sagt:

«Dette visste jeg ikke.»

Jeg kjenner det vrir seg litt inni meg da. For noe av det jeg frykta med å stå frem med disse tingene jeg skriver om, det var at andre skulle føle sympati eller syns synd på meg og behandle meg annerledes.

Det er hyggelig å få tilbakemelding på det jeg skriver, og jeg er veldig takknemlig for at du bryr deg!

Men vær så snill ikke begynn å behandle meg som om jeg er en “skjør blomst” og føl at du må ta spesielle hensyn for ikke å “knekke” meg. Eller tenk at nå må du trå til og stille opp fordi jeg strever eller har det vanskelig.  

HobbyPsykologen vs. Meg.

Det virker rart at jeg skriver HobbyPsykologen vs. Meg. Men hvem jeg er og hvordan jeg fremstår når jeg skriver på HobbyPsykologen – man skulle nesten tro det var to forskjellige damer, eller hva mener du som kjenner meg?

Hensikten med å gi ut det jeg skriver er ikke oppmerksomhet eller sympati behov. Det å få sympati og oppmerksomhet var en av grunnene som talte imot å publisere det jeg skriver.

Så publiserte jeg «STÅ alene i» forrige uke, og så kom tilbakemeldingene jeg tolker som at andre syns synd på meg. Skrekk og gru tenkte jeg da.

La meg betryggende dere alle sammen, både kjente og ukjente:

Jeg har det bra!

Jeg har heller ikke et behov for å snakke høyt om dette. Disse temaene ønsker jeg ikke å snakke høyt om men skrivingen hjalp meg å få det ut, og det er to forskjellige ting.

Få det ut vs. snakke høyt om det.

Jeg har vært så sikker på at en av grunnene til at jeg har det bra, har handla om å få og ha mulighet til å holde maska og opptre som om ingenting er galt.

«STÅ alene I…» det er ikke et eksempel på situasjoner der jeg klager eller trenger å ventilerende, eller ber om en hjelpende hånd. I dette tilfellet ba jeg verken om en klem eller en ekstra hånd.

Hvis du har lest «STERK eller svak» og blander det med historien i «La meg fortelle deg en historie», da er vi innpå eksempler der jeg etter hvert MÅ be om hjelp, der finner du eksemplene som også må ut dersom de ikke skal sette seg fast i kroppen.

De gangene situasjoner har «rast» eller «stormet» da har jeg noen få superverdifulle «allierte» jeg kan ringe til, som jeg kan oppsøke og få en klem mens jeg lufter tanker og følelser.

Men veldig ofte holder jeg mye for meg selv. Det kan gå et år eller flere før den underliggende årsaken og opphavet blir avslørt, da virker mine nærmeste allierte nesten like forundret og overrasket som jeg er for at de ikke visste det.

Nei da, de er nok mer overrasket enn meg fordi jeg vet at jeg ikke har snakka om det. Men det er fordi jeg trenger å bearbeide det først eller dersom det beste er å holde munnen lukka.

Hvis du og dere ikke visste noe når ting skjedde eller noe om disse tingene, da har jeg ikke behov for at du eller dere skal vite det nå. Jeg har ikke behov for å informere deg om det, jeg har et annet budskap med tekstene mine som går på å hjelpe.

Jeg tror at å ha maska på ute og late som alt er greit, uavhengig om det går greit eller ikke har hjulpet meg å komme videre. For uansett hva som har “stormet”, når jeg er ute av dette huset og i sosiale settinger da trenger jeg å være meg og få en pause fra det som har vært eller er vanskelig.

Da får jeg en pause og jeg får være meg.

Hvem er jeg?

Frem til midten av 30 årene, så visste jeg IKKE hvem jeg var. Å finne svar på «Hvem er jeg?» det har jeg leita etter. Nå vet jeg hvem det er, og jeg er verken sutrete, klagete eller en negativ person.

Hadde jeg ikke funnet svaret på det. Visst hvem jeg er med 100 % sikkerhet, og vært trygg i meg selv og på hvem jeg er. Samt vært på en plass i livet der jeg med sikkerhet kan si at jeg har det bra og står stødig på beina. Pluss at jeg er sikker på grunnene til at jeg publiserer det jeg skriver, og hensikten bak er gjort med de beste intensjoner.

Da hadde jeg ikke startet HobbyPsykologen.

Å snakke høyt om dette, det ønsker jeg fortsatt ikke. Jeg vil være den de fleste vet og husker meg som – hun som tuller og tøyser, er blid og positiv.

Mine historier handler for meg ikke om syns synd på eller gi meg oppmerksomhet – de handler om styrke og vitner om hvor langt jeg har kommet.

Jeg er ikke offer

 (har aldri vært det)

 Jeg er kriger

(har begynt å innse det).

Jeg skal komme til poenget og avsløre konklusjonen.

Det som har plaget meg mest er ikke utfordringer ved meg – det er at det stadig “stormer” på utsiden av meg. Jeg hadde ønsket meg en «stormfri-dag», men julenissen kommer ikke alltid med det du ber om. Storm på utsiden, men «gaven» til meg ble visshet og trygghet på hvem jeg ER.

Så takk julenissen for det!

Man får som regel det man trenger, selv om det ikke er det man har ønska seg. Sånn velger jeg å se det.

Selv om jeg virkelig hadde ønsket meg – “stillhet etter stormen”.

Men jeg fikk visshet og trygghet i:

• Jeg vet hvem jeg er.
• Jeg er trygg på at jeg kommer til å stå stødig nå og i fremtiden
• Jeg er sikker på at grunnen til at jeg har hatt det vanskelig handla om svikt på utsiden – ikke om meg.
• Jeg vet at grunnen til HobbyPsykologen ikke handler om bekreftelse eller sympati behov, men mitt behov for å hjelpe og bidra.

Hadde jeg ikke fått visshet og trygghet på de spørsmålene, da hadde jeg aldri startet opp og blitt dama bak HobbyPsykologen.

Så da fikk jeg “stormene” fordi jeg trengte dem for å tørre å gjøre det jeg gjør nå?

Så må jeg også tåle at andre måtte mene noe anna om meg, eller får et anna inntrykk av meg. Det fryktet jeg så mye før at jeg ikke orket tanken på å gi ut det jeg skriver. Men mer og mer kjenner jeg styrken og kraften jeg får gjennom skrivingen mer enn frykten for eksponering og andres meninger om meg, men det må jeg jobbe med.

Dama bak og foran HobbyPsykologen

Å være dama bak HobbyPsykologen der finner jeg en plass å hente kraft og styrke, for med skrivingen så fant jeg «stemmen» min. Ute i det offentlige rom der vil jeg gjerne beholde maska, og snakke om det som er hverdagslivets mange gleder eventuelt mindre gledelige ting.

Vi trenger alle en plass og et sted å føle oss sterke og som bidrar til mening og mestring, samtidig som vi trenger en plass å være fri og oss selv. HobbyPsykologen gir meg muligheten til å oppnå det første punktet, og der ute i verden sammen med resten av dere kan jeg være meg og føle på det.

Hvem jeg er, vel det får du som møter meg personlig avgjøre. Du som kjenner meg, ikke behandle meg annerledes er du snill.

Men for å svare på spørsmålet; «Går det bra med meg?»

«Helt ærlig kjære du, jeg har aldri hatt det bedre med meg selv eller følt meg sikrere på at jeg er på rett plass i livet.»

At jeg skriver her på HobbyPsykologen, håper jeg etter hvert blir bevis på hvem jeg er og og hva jeg står for. Skulle noen mene eller tenke noe annet om meg så skal jeg tåle å stå i det, så lenge jeg holder på min egen oppfattelse av; hvem jeg er.

PS. Tilbakemelding på sist innlegg: Det var mye bedre og personlig med private bilder. Så da måtte jeg «kvinne meg opp» og lage selfies til dagens tekst, endret litt på min egen selvoppfattelse men dette er året der jeg får bevist at jeg står stødig selv om jeg går ut av komfortsonen.

Vennlig hilsen dama både foran og bak – HobbyPsykologen.