Epilog: 30 årene som levende død.
&
Prolog: 40 år som … ditt håpefulle speil?
Du vil nok ikke like meg, dersom du vet sannheten om: hva som fant sted i 30-årene, og tiden som levende død.
Jeg skal avsløre «det jeg har holdt hemmelig, med brennende skam». Vil du sette pris på det, eller dømme meg? Det har jeg frykta, men jeg gjør det av en hensikt. Det er for å kunne lyse opp tilværelsen, rundt deg som trenger hjelp til å overleve.
Det som gjenspeiler deg nå? Er mennesker som fratar deg all verdi som menneske, og ødelegger kroppen din.
Epilog 30-årene:
Utdrag fra boka: Der stemmen brast, kom dikt med sin kraft.
Slutten av siste kapittelet på 30-årene?
Fra å stå foran speilet og kikke på meg selv. Det jeg så speila tilbake, i begynnelsen av 30-årene? En ødelagt, ubrukelig og verdiløs kvinne. Jeg mislikte alt jeg så og var, både på innsiden og utsiden.
Det den dama gjennomgikk i 30-årene? I 4 år lå jeg paralysert i mørke, og trodde jeg skulle dø. Fungere som mamma og se kroppen kollapse, mens jeg holdt livet ut.
Frykten jeg følte? Smerten? Sorgen? Jeg drukna. Alt jeg så var mørkt og skremmende. Mens noen låse meg inne. Fratok meg all kraft og stemmen. Lukka døra og bad meg bli der. Stille. I ensomhet. Mer død enn levende.
Bygge meg opp? Finne svar på; hvem er jeg? Ta vare på meg selv? Men være redd for straff. Klare å bryte det mønsteret, mens det på andre siden fortsatt fikk konsekvenser.
Skape trygghet? Uten å vite hva trygghet var. Bygge meg opp, fra tom til hel. Bearbeide livssorg og konsekvensene etter 34 år med påførte sår. Mens jeg fortsatt lever i en ustabil og utrygg livssituasjon.
Jeg klarte en umenneskelig oppgave; jeg overlevde og bygga meg opp, mens jeg ble revet ned. Jeg skapte et liv, selv om jeg mange dager tenkte; «Jeg klarer ikke mer.»
Den dama jeg fant i den prosessen, har jeg hatt enorm respekt for.
Jeg overvant mørke, og beholdt lyset. Jeg føler fortsatt skammen, men tok tilbake stemmen. Jeg er mye sterkere! På grunn av det jeg måtte overleve, alene bak lukka dører – i 30-årene.
Drømmen som holdt liv i meg? La det være HÅP for deg som kommer bak meg. La det være en hjelpende hånd der ute, så du ikke drukner før du har erfart; Hvordan livet kan føles som trygg, sterk og verdifullt menneske.
Prolog til 40 årene:
I dag er siste dag av 30 årene. 1 dag igjen, til nytt tiår. I morgen fyller jeg 40 år. Det er en spesiell dag, ikke bare fordi det er et rundt tall.
Fra jeg var 31, til jeg nærmet meg 36 år. Var jeg usikker på om jeg ville være i live, når denne dagen kom.
Jeg har ønska å feire den seieren; å overleve, og gjøre noe med årsaken bak – at livet nesten tok slutt. Derfor har jeg investert i meg selv, og drømmen som pusta liv i meg.
– 4 år mer død enn levende (2017-2021). Bør dette landet ha hjelpe-tilbud?
– Et tiår i frykt, fratatt stemmen og livskraft. Burde dette landet ha bidratt til tiltak som gav trygghet, forutsigbarhet og stabilitet?
– Et tiår med nye traumer og flere sår. Burde mangel på hjelp, være det som bidrar til overbelastning og avmakt. Slik at livet går tapt?
En drøm? Et ønske? En tanke som bære HÅP; om å skape noe meningsfullt ut av tiåret – jeg så vidt unnslapp med livet i behold.
«Jeg må endre systemet.»
Systemsvikt i forbindelse med vold i nære relasjoner, skal ikke drukne deg. Frata deg mer kraft. Påføre deg mer skam. Ta fra deg stemmen på enda en måte, enn du allerede opplever. I relasjonen, du prøver å unnslippe.
Overlegen jeg møtte sommeren 2021, ble vendepunkt i 30-årene. 1 år var gått siden samlivsbruddet som endte det 17 år lange forholdet. Samme uke som skilsmisse papirene ble skrevet under på.
Dette sa overlegen:
«Ann-Sofie, du er ikke gal. Du har vært utrolig sterk som har klart å overleve. Du er en oppegående dame, og en dag håper jeg du ser hvor ressurssterk du er. Det er ikke bare en ting du har vært igjennom, på kort tid. En av de tingene hadde vært for mye, for hvem som helst. Du sto i det, alene. Det er ikke noe galt med deg. Kroppen din har vært mobilisert alt for lenge. Du burde hatt hjelp.»
Nå endres tanken; “Det er noe galt med meg.” For nå begynner jeg å se noe anna speila av; kvinnen jeg er. Nå går jeg videre med steg som blir mer levende, for hvert år.
Et skritt frem, og mange tilbakeslag?
Har det virka som, fordi? Det er ikke alle som ønsker at jeg kommer opp og frem. Lykkes. Eller blir lykkelig. Da blir det synlig for omverden:
«Nå ser hun levende og sunn ut. Hvorfor var hun utbrent og døden nær?»
Derfor må du for all del ikke få det bedre. Da blir du påført mange usynlige og ødeleggende slag, som er ment å sabotere all fremgang. Forhåpentligvis blir kroppen din utsatt for så stort press, at du besvimer av frykt. Det tar fra deg verdi og kvaliteter, og tapper deg for umåtelig med krefter.
Fortsatt er det ingen som gjør noe, slik at du kan leve trygt.
Noen som ønsker påvirke deg, slik at du det du ser i speilbildet ditt er; syk, ustabil, verdiløs og ubrukelig. Slik at du forblir et utslitt spøkelse, bak låst dør.
Hva slags hjelp hadde du trengt da, for å unngå det?
Får du ikke hjelp? Da utsettes du for stor kroppslig belastning, og ekstrem frykt. Det skjer ved vold i nære relasjoner (også etter brudd), fra mange usynlige slag.
Dette landet? Bidratt ikke til å fjerne det som dreper deg. Ingen hjelper deg.
Hvordan kan kroppen beskytte seg selv mot den type frykt-overbelastning? Den skrur seg av, fysisk.
Du lever ikke. Du eksisterer, i en død kropp.
Mitt håp = endring av systemet!
Ingen skal måtte leve utrygt. Påføres sår. Leve et uverdig liv. Utsettes for hets og trusler. Bli utsatt for et slik alvorlig traume, at kroppen kollapser.
Du må se kroppen forvitre og vite at du dør, uten hjelp. Mens vedkommende, kanskje du? Desperat sto og bad på dine knær, om hjelp til å bli trygg.
Dette landets hjelpeapparat? Snur ryggen til, og bidrar til at du blir et skrekkslagent vandrende lik.
Du pådrar deg psykiske og fysiske reaksjoner som du blir trua med, skal brukes mot deg. Den tilleggs frykten? Forverrer helse og livskvalitet.
Dagen du står og kikker på egen gravstein? Er dagen du ikke klarer å overleve, det dette landet ikke bryr seg om at du utsettes for.
Vold i nære relasjoner og fortsettelse på alvorlige påførte helseplager, også lenge etter bruddet.
Et utfall av å leve årevis i frykt, i en livssituasjon som overbelaster kroppen?
Er at du dør, av konsekvensene.
Hva kunne vært annerledes med dette tiåret?
«Om alle i hjelpeapparat hadde møt meg og forstått livssituasjonen, slik som den fantastiske overlegen – den sommeren.»
«Hvordan hadde livet vært, om jeg hadde fått hjelp til å bli trygg?»
«Hva kunne vært unngått, dersom jeg hadde fått støtte – anbefalt siden 2017? »
Svaret vil ikke redde meg nå. Hjelp? Fikk jeg ikke. Selv om: “Det er av vital betydning for pasientens mulighet for bedring, at kommunen oppretter tiltak. Bekymret for pasientens hjemmesituasjon.”
Bo-Kommunens svar: ” Du er lat, ta deg sammen. Du kan, men gidder ikke.”
Jeg får ikke endret på min historie, men jeg kan skape mening ut av et traumatisk, mørklagt – tiår.
Der har du min skam, og drøm. Samt det jeg frykter at du skal vite om meg: Sannheten om hva som fant sted gjennom reisa i 30-årene.
Den avslutningen? Er også prologen til 40 årene. Der håpet er å realisere drømmen min: La det vært HÅP, for deg som kommer etter meg i køen 🧡
Til deg som kjenner deg igjen?
Du dømmer meg kanskje ikke? På lik linje med dem som prøver å tåkelegge realiteten. Vil du vite mer om gulroten din i fremtiden, som (delvis) fri?
Dagen du står foran speilet og oppdager de indre verdiene og kvalitetene dine, og ser dem som det vakreste ved deg. Det er da du legger merke til utseende ditt, og kan sette pris på speilbildet. Det er også da du forstår;
Hvorfor du aldri burde ha vært opptatt av å forandre kroppen – mer enn å verdsette den du allerede er.
Du trenger å bli «speilet» av andre, enn de som ønsker at du skal føle deg stygg. På mange forskjellige måter, og som følge av ulike uverdige handlinger.
Du trenger fred fra å påføres nye sår, som ødelegger speilbildet av din verdi. Til det trenger du hjelp. Du trenger trygghet!
Investeringen gjort, for å beholde mitt «speil» og hjelpe deg? Internett Bootcamp, med Ida Jackson og Team Nettmaker.
Hva som skjer dette året? Vet ikke du. Ikke jeg heller. Men jeg skal prøve å speile det som svikter i systemet, og endre på;
At du ender opp mer død enn levende, fordi du mangler hjelp til å overleve.
Veien videre som 40-åring? Blir til, mens den skrives ut. Sammen med masse skam, gørr og avsløringer.
Jeg gjør oppgavene Ida gir meg. Som denne; list opp det du er mest redd andre skal få vite om deg? Meninger, du tenker vil få andre til å dømme deg annerledes.
Ikke alle vil like det de leser. Men du som trenger at jeg bruker stemme og påvirkningskraft? Jeg håper du føler håp i livssituasjonen du står i, dersom du ikke ser noen utvei. Fordi du er fratatt alle egenskaper og kraft. Når du leser dette 🧡
Det beste ved 30-årene? Alle bra speil jeg har møtt på min vei, som har speilet meg god. Takk til dere alle! Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, uten deres refleksjon 🪞
Det dere (mest sannsynlig har vært uvitende om), er jeg evig takknemlig for!
Det jeg ønsker meg i 40-års gave? Er å kunne leve i fred, og beholde verdien i speilet – av den jeg er ✨️
