BEFRI MEG FRA SKAM!
Hei kjære deg som leser, og godt nytt år!
Jeg håper starten på det nye året har gått greit for deg, og at du har satt deg et «mål» for året som kan spre glede i livet ditt.
Nyåret har så langt levert på en god måte, for meg på denne siden av skjermen.
Men er det ikke rart? At med det som er lovende og bra så kommer møte med «virkeligheten» også, om det som ligger både bakover og fremover i tid. På en sti som for de fleste, selv mange som kjenner meg er uvitende om.
Dette stykket har jeg lovet deg en stund: Befri meg fra skam!
Så «flying start» på nyåret og jeg har allerede følt på «nye eventyr». Men på den andre siden så satte fjoråret «slåss for urett» i gang en rekke hendelser som fortsatt ligger å venter på meg, og som har påvirket meg alt for lenge og henger sammen med skam.
Befri meg fra skam. Hva må til da?
Jeg har tenkt lenge og vel på dette, og selv om jeg frykter å gå bakover i tiden å grave i «gamle spøkelser» og dra opp gammel skam og historier. Så er det en ting jeg frykter mer – det er å være fanga og låst i livet.
Jeg har hatt et ønske for dette året.
Avslutte året med minst et nytt eventyr. Men på en annen plass, og en veldig viktig plassering dersom 40-årene skal kunne leves i frihet og ikke på samme måte som tilstanden var i 30-årene. Så ønsker jeg at skammen fra hendelser som har «stormet» det siste tiåret skal kunne legges fra meg. Jeg ønsker å avslutte året i frihet fra storm og skam som har herjet i livet.
For å oppnå det må jeg rote rundt i historier som burde forblitt skjult. Men sannheten om “reisa gjennom 30-årene, og hva svikta?”, må avsløres skal livet kunne gå videre.
Den fortellingen kan oppsummeres til en «skrekkhistorie» få kommer til å tro på.
Den historien kan ikke jeg avsløre eller være den som publiserer. Den viktigste årsaken er at jeg ikke er og jeg ønsker ikke å fremstå som en hevngjerrig person.
Jeg ønsker heller ikke å være en person som utleverer andre enn meg selv. Det jeg publiserer her på HobbyPsykologen handler om meg, og jeg har lovet meg selv å aldri «henge ut» andre eller avsløre identitet til de som har vært i livet mitt eller vært involvert i historiene.
Jeg er ikke ute etter hevn eller «ta noen». Derfor kan det ikke være meg som forteller, eller at det er meg som avslører; Sannheten rundt livssituasjon og det som førte til svikt.
Hadde jeg publisert det så frykter jeg også, det jeg har frykta hele tiden: «Hvem kommer til å tro meg?»
Men sannheten må frem, fordi: Jeg har et sterkt ønske om å gå 40-årene i møte som en fri kvinne uten lenkene som har holdt meg bundet og lenket, samt tappet mentale og fysiske krefter i mange år. Jeg ønsker å få fred til å kunne gå videre i livet uten å måtte stå i stadig «storm» og «skam».
Kan jeg befri meg fra “storm” og skam?
Da trenger jeg din hjelp, kjære du som leser.
Finner vi en person som jobber med eller ønsker å få frem sannheten rundt forholdene i livet som førte til svikt.
Tv? Media? Journalist? Eller andre aktører?
Er det noen der ute som ønsker å undersøke og avsløre en viktig komponent i livet som har tært på livskvaliteten, og inneholder:
- Hva har jeg «slåss» mot i 30-årene?
- Hvilken «storm» har jeg stått i?
- Hva «svikta» rundt?
Noe i livet har vært galt, men hva?
Jeg svikta (årene 2017-2021) og den skammen har jeg levd med på reisen igjennom 30-årene. Men avsløres «hva svikta egentlig?» så endres historien min om reisen gjennom 30-årene, til svikt rundt noe men ikke om svikt ved meg.
Det var noe som svikta, men hva?
Leve skjult for å skjule skammen
Blir du utsatt for vold og overgrep, så er skam følelsen du sitter igjen med. Skam er konsekvensen volden etterlater i deg, og den følelsen er voldsutøverens “våpen” for å kunne kontrollere deg.
Den skammen jeg har følt på har fått meg til å skjule meg og holde meg usynlig. Det har vært måten å beskytte meg selv på for at andre ikke skal se «hendelsene» som står skrevet på innsiden.
Men det har også blitt tillagt skam fra hendelser og for personlige kvaliteter som jeg ikke burde ha blitt tilegna.
- Burde du bære skam for hendelser og situasjoner man ikke var ansvarlig for?
- Burde du påføres skam for å be om hjelp, dersom du befinner deg i en vanskelig livssituasjon?
- Burde du påføres skam for ting, som ikke engang har funnet sted eller er sant?
Siden 2018 og spesielt mye de siste 6 månedene, har jeg sendt klager og søknader til flere offentlige system og etater på forhold i livet som:
- Koster og tapper energi
- Holder meg tilbake fra å gå videre
- Påvirker livskvaliteten negativt
Jeg kjemper for fred i livet, ved blant anna å renvaske meg fra forhold som ikke stemmer og som påvirker meg negativt. Dette er stien i livet de færreste vet noe om.
Men innenfor hvert offentlig system så tar ting for lang tid, og utfordringen er at systemene ikke snakker sammen.
Jeg har hatt en fulltidsjobb i 30-årene med å dokumentere «svikt» og prøvd å få «hjelp» til å komme videre, på en sti jeg har gått alene og holdt skjult.
Nå skulle jeg helst skjult dette i all evighet, men jeg trenger at sannheten rundt visse forhold kommer frem. Så jeg aldri må kikke meg over skuldra og være redd igjen.
Hvorfor vil jeg offentliggjøre den «skjulte skam»?
Ganske tidlig i forløpet på 30-årene i en av sakene jeg har hatt behov for advokatbistand, ble det anbefalt at jeg gikk ut med saken min til media. Den gangen var det en utenkelig tanke: brette ut skammen jeg følte i all offentlighet?!?
Fortsetter jeg å holde meg skjult, så slipper jeg å få skammen jeg har følt på dradd opp og frem for alle å se.
Tvisten i min historie er tidligere hendelser blir holdt mot meg, og det bidrar til å opprettholde følelse av skam og sorg.
I tillegg er jeg sliten av å måtte forsvare meg fra påstander som ikke stemmer, samt forklare hvem jeg er og hva skjedde (egentlig) i 30-årene.
Jeg ønsker også fred fra skam som tillegges meg, og som holder meg “på stedet hvil”.
Jeg risikerer fortsatt at historiene jeg ønsker skal forbli i fortiden kommer fram og fører til mer skam. Jeg utsetter meg selv for det offentlige rom meninger om meg og situasjonen. Klarer jeg stå i det?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært usikker på om jeg får det til.
Jeg er usikker. Veldig usikker. Men jeg er veldig sikker på en ting: Jeg oppnår ikke frihet i livet før «sannheten om hva som svikta» blir avslørt, og jeg kan befris fra skammen.
En skam som har blitt pålagt meg, og som jeg ikke ønsker skal kunne brukes mot meg igjen.
Noen historier kan ikke begraves før de er blitt fortalt.
«Hva har storma i livet og vært et levende mareritt, samt påvirket livskvaliteten i så stor grad at det lenge var bekmørkt rundt meg?» Fortellingen gis bort til deg som ønsker å grave rundt i en omfattende historie og avklare fakta rundt forholdene i den. Avsløringene rundt hendelser jeg har holdt skjult rundt det som «svikta», og hva jeg mener med skammen jeg aldri burde følt i «stormen» jeg sto alene i.
Skal jeg gi deg et lite hint og en mulig «rød tråd»;
Strippa for verdighet og påført skam, når alt du trengte var en trygg havn.
Del og tips gjerne hvis du kjenner en person som kan være interessert i en slik historie.
Vi får håpe det fører noe godt med seg, for jeg VET det er flere der ute som trenger: HÅP når alt svikter ✨️
Mens vi venter på den sannhetssøkende sjelen som skal gi seg i kast med historien som skal «BEFRI meg fra SKAM», så jeg kan leve i “frihet”.
Så er du hjertlig velkommen til å følge med her på HobbyPsykologen. For jeg er ikke ferdig med «min reise» og jeg har flere historier på lager, og mitt håp om nye eventyr dette året kommer forhåpentlig til å krydrer og inspirere til nye historier som vil bli publisert.
Å utlevere historiene som jeg har bert skam over er ikke over enda. For ingen burde stå alene og påføres skam for hendelser i livet andre utsatte de for …
To be continued …
