Kapittel: HUSET og øyeblikket som endret (og nesten avsluttet) alt …
Så mye sorg, men nå falt tårer av en helt annen grunn …
Så mange tårer jeg hadde felt i årene som hadde gått. Så mange tårer som hadde falt over noe vondt. Så mange ganger jeg hadde grått av smerte. Så mange ganger jeg hadde grått, så øynene ble blodskutte med opphovne øyelokk.
Så mange tårer, men nå falt endelig tårer over noe som var godt.
Huset og dagen som endret kursen i livet …
Jeg husker godt når dette avgjørende øyeblikket fant sted. Jeg hadde akkurat kjøpt huset jeg hadde drømt om i flere år. Huset hadde vært til salgs et par år før og jeg hadde lekt med tanken om å flytte, men hadde ikke turt å ta steget fult ut.
I årene som hadde gått fra huset ble solgt til ny eier så tenkte jeg på det i ny og ne, og tanken som stadig sirklet tilbake var: «Jeg skulle ha kjøpt det huset».
Så spoler vi et par to – tre år frem og vi befinner oss på en tidlig sommerdag i 2020, og huset dukker med et pling opp på Finn. Samme dag som samlivsbruddet var et faktum.
«Er ikke dette et tegn så vet ikke jeg», var det jeg følte i hele meg.
Om det var et tegn eller en mening, det er ikke godt å si. Men jeg kastet meg rundt og i løpet av kort tid så var huset mitt.
Huset og øyeblikket jeg aldri glemmer …
Det høres kanskje merkelig ut, men dette huset har betydd så mye for meg. Det er spesielt dette minnet som jeg bærer med meg, og som symboliserer mange vendepunkt som skulle endre mye i livet for all fremtid.
Jeg kan ikke helt avsløre hva det er, men du kommer kanskje til å skjønne det langs veien.
Jeg hadde vært ute på en gåtur, og trasket inn og opp veien til huset jeg nå var eier av, med musikk trommende i ørene.
Langs grusveien opp mot huset står bjørketrær plasser på rekke og rad og danner en idyllisk vegg som nesten sperrer utsikten til huset, nå som trærne hadde ny utsprungne små blader som nylig hadde begynt å titte frem.
Jeg ser huset mitt ligge badet i solskinn, og sola får de rødbrune taksteinene til å ligne et rennende vann av brunt, rødt og svart. Som et luftspeil fra en annen virkelighet som bar løfte om en ny start.
Et vindpust streifer kinnet og rufser litt i håret, mens jeg kjenner den friske brisen mot huden inn forbi jakka.
Jeg kikker mot huset som kan skimtes mellom trærne, i det jeg kjenner en varm følelse spre seg i brystkassa og tårer trenge fram i øyekroken.
«Hva er denne følelsen?», tenkte jeg mens jeg undrende blir stående på stedet hvil. Jeg står å ser på huset, mens tårer renner ned langs kinnene.
«Se hva du har klart å få til», hører jeg fra en eller anna plass inni meg.
«Ja, se hva jeg har klart», tenkte jeg.
Hva er det jeg føler på?
Spørsmålet surrer rundt i bevisstheten og spretter fram og tilbake, før den faller på plass der den hører hjemme.
Stolthet.
Jeg følte stolthet over meg selv.
«Det har vært mye å stå i de siste årene, og ufrivillig måtte jeg forlate arbeidslivet året før. Her står jeg alene med tre små barn, men jeg har klart å kjøpe hus, og nå er jeg i ferd med å bygge opp noe godt og trygt for meg selv og mine barn», tenkte jeg for meg selv.
«Ja, slik er det», tenkte jeg. Jeg er stolt av meg selv.
I det jeg tenkte ordet «stolt av meg selv», så kjente jeg også et ubehag. Det var motstand der inne i kroppen og jeg viste hvorfor.
Det var ubehagelig å føle at jeg var stolt, og at jeg hadde lov å være stolt av meg selv.
«Du må jobbe med opphavet til «det» der», tenkte jeg.
Den bakenforliggende årsaken skulle jeg sannelig ta tak i, men nå fulgte også noen gledes tårer langs veien …
Huset og øyeblikket som endret alt …
I tiden som fulgte etter huskjøpet så raste mye i og rundt meg, men dette er også øyeblikket alt snur.
Dette øyeblikket er knytta til noe som er av fundamental betydning for denne ferd. Min reise mot fremtiden skulle avsløre en endring i livet, som også er knytta til dette huset.
Huset er forbundet med en anbefaling som også skulle vise seg å stemme, rundt «Hvordan få det bedre?»
Det er spesielt en utfordring knytta til det spørsmålet: «Du trenger en vesentlig ting i livet, dersom du skal forstå og oppnå svaret.»
Dikt:
Kjære hus
Du kjære hus,
hva du ikke har gjort for meg
Du tok meg imot,
den tiden jeg trengte isolasjon
Du bygga meg opp,
når jeg sto som et skjelett
Du låna meg grunn,
den gangen jeg var ustø
Du ga meg varme,
da gluggene rant over
Du bygga meg vegger,
når dører ble lukka bak meg
Du gav meg ly,
da stormen herjet som verst.
Du kjære hus,
du var tryggheten jeg trengte mest
Sommeren 2020: Livet snur, men ikke før alt ble svart …
Medhold om erstatning fra NPE på samme tid i 2020, etter 2 år med sak etter en pasient-skade. Så fikk jeg utbetalt et «Plaster på såret» for tapt livsutfoldelse i september 2020. Jeg sørget over endringene det medførte både i hverdagen og for kroppen. Men jeg var takknemlig for den halve millionen jeg hadde på bok som nå ble brukt til å forbedre fasilitetene i huset, så både barna mine og jeg kunne få det bedre.
«Få det bedre», den reisa hadde jeg lagt ut på i 2017. Starten på å finne svar hadde ledet til at jeg dagen der det plinget inn varsel om «hus til salgs», så deltok jeg i traumebehandling. Påbegynt behandling hadde aktivert noe i meg som var i ferd med å stige til overflaten, som jeg i virvaret rundt å ende et 17-år langt samliv ikke hadde kapasitet til å føle på.
Jeg hadde også kommet inn på en master i psykososialt helsearbeid, en spesialisering i psykisk helse. Studie plass var UIA Grimstad og jeg starta opp i august, tre uker etter at jeg hadde tatt over og flytta inn i nytt hus.
Jeg hadde kjøpt hus, reist på mekling og skrevet alle kontrakter rundt skilsmissen. Jeg ordnet alt av papirer i forbindelse med utkjøp av eksisterende bolig, pakka ned alle eiendeler og pakka opp alt i min nye bopel. Samtidig som utredning av et av barna året før hadde ført til ekstra oppgaver, kurs og utallige søknader.
Behandling ble avsluttet grunnet flere svikt den sommeren, som var så alvorlige at jeg måtte melde avvik. Men jeg hadde gjort det som ble anbefalt, selv om jeg ikke forsto konklusjonen. Så skjedde «det» igjen.
Midt i kaoset følte jeg noe var i ferd med å skje med kroppen.
«Hva er dette her?», tenkte jeg før alt ble svart …
Øyeblikket som nesten avsluttet alt …
Samlivsbrudd, sorg over tap av arbeid og fysiske endringer i kroppen som skulle tilpasses hverdagen. Pluss på tre barn hvorav et med spesielle behov, i kombinasjon med en daværende ektefelle med uspesifisert turnus og reisejobb. Det burde ikke vært lagt til aktiv behandling i den ligningen, men det var ikke det eneste som ikke burde vært tillagt situasjonen.
Du syns kanskje de tingene nevnt ovenfor hørtes ut som en vanskelig livssituasjon, men det er noe verre som også finner sted. Det skjer noe bak i kulissene som er mer belastende enn situasjonen beskrevet, og som ved et par tilfeller er i ferd med å få fatale konsekvenser. Dette er et av de øyeblikkene …
I flere år hadde jeg hatt en følelse av å bli kvelt, i like mange år var det blitt anbefalt at jeg var i behov av en vesentlig ting. Det grunnleggende elementet som manglet hadde jeg søkt om hjelp til å oppnå et par år før denne sommeren, fordi det også ble anbefalt å gjøre. Men søknadene ble avslått en etter en, år etter år, og man var etterlatt til å dra seg opp på egenhånd. Det hadde vært nødvendig å få hjelp, i alle fall når det er noe som holder kvelertak på deg og du begynner å gå tom for surstoff. Men da er det som regel for sent …
Samme år som dette ble anbefalt og jeg først tok frem PC-en å begynte å skrive. Så har jeg hatt et mål for øye; ingen etter meg skal måtte gå igjennom det «der» alene, uten hjelp på veien …
«At kroppen svikta er ikke rart, det som er rart – når jeg ser tilbake på historien om 30-årene er: Hvordan overlevde jeg det?»
To be continued …
️
️ Hobbypsykologen.blogg.no, var platformen jeg valgte å åpne døra på. La den være lys i mørke for dem som trenger det 
#ladetværehåpnåraltsvikter
