La meg fortelle DEG – en historie!

La meg fortelle deg en historie …

I denne historien – som jeg nå skal ta deg med på, skal du forestille deg at du er hovedpersonen. Så sette deg godt til rette, og ta på «metalliserings-brillene» dine. Du vil ha bruk for dem …

Du har vært uheldig en morgen og klart å kræsjet i naboens splitter nye Tesla. Du kommer for sent på jobb og barna blir ikke levert på skolen. Med opprørte barn ved din side, to synlig ødelagte biler – føler du panikken spre seg i kroppen.

Du har nemlig vært litt uheldig den siste tiden, det har ført til at du ikke har betalt forsikringene dine. Der står du nå – uforsikra, mens du ser på naboens nye (smadra) Tesla.

Ikke nok med at du er uforsikra på dette tidspunktet i livet. Naboen, han er ikke den medgjørlige typen som kommer til å ta lett – på denne episoden.

Du kjenner kanskje typen. Han som klarer å ta en fjær og få det til å bli ti levende, flyvende høns. Han har også evnen til å få den hønse-fjæra til å bli et helt anna dyr, dersom han virkelig går inn for det.

Du skal nå – gå bort å ringe på naboens dør, og fortelle – hva som har skjedd med bilen hans.

Føler du – Frykt?

Det gikk som du forventa – naboen «blåser seg opp». Du får virkelig høre hvilken «dust» du er. Ikke bare du hører naboens mening om deg. Samtlige naboer på en radius av 300 meter, har fått kjennskap til naboens mening om hvilken «kronidiot» du er!

Det er ikke bare naboen som er forbannet på deg. Det blir partneren din også, senere den ettermiddagen. Samtidig som du får servert en skyllebøtte av kommentarer: «kunne du ikke se deg for?», «det er ALLTID ett eller anna med deg». Du kan ikke anna enn å være enig med partneren din i det.

Føler du – Skyld?

Det går litt tid, der du og naboen prøver å ordne opp – dere imellom. Det krever energi og krefter, for det å diskutere med naboen – er ingen enkel sak.

Saken havner etter hvert i konfliktrådet. Du må kontakte banken og låne opp på huset. Det bidrar ikke til å blidgjøre partneren din der hjemme. Banken er heller ikke fornøyd med økt boliglån, samt kreditt-lån – som er tatt opp for å kunne gi et «plaster på såret» naboen trenger.

Naboen din – det virker som han har litt (for) mye fritid. For etter år med konflikt. Blir du saksøkt. Det fører til ekstra utgifter i advokat-regninger. Du er i ferd med å drukne i gjeld.

Føler du – Maktesløshet?

Naboen er (mer enn litt) irritert, partner er irritert, banken er irritert og barna blir påvirket av misnøyen. Det virker nå som alle i livet ditt er – misfornøyd med deg (inkludert deg selv).

Ting trekker ut i tid, og i løpet av den tiden. Så har du sannelig vært – mer enn (litt) uheldig. For du har klart å klemme armen (ganske kraftig). Det fører til at du nå (i denne tiden som rettsforberedelsene er), må igjennom en operasjon. Der du i påvente av operasjonen blir sittende alene. Ingen besøker deg eller holder deg med selskap. Det forstår du, du føler ikke du fortjener – noe som helst (akkurat) nå.

Men du er bekymret for operasjon. Kommer armen å leges? Kommer du til å kunne bruke den igjen? Det har vært snakk om amputasjon – i verste tilfelle.

Føler du – Håpløshet?

Det blir ikke amputasjon. Armen er der, men totalt ubrukelig. Samt kosmetisk sjenerende. Det gjør noe med deg.

På samme tidspunkt (som det med armen) mister du jobben. Du liker jobben din og vil fortsette i arbeid. Nå kan du ikke det. Du blir arbeidsløs, i tillegg til de økonomiske konsekvensene det får.

Føler du – Skam?

Jeg glemte å nevne dette; I begynnelsen av denne historie (før kollisjonen med naboen). Har et av barna dine behov for utredning. Det fører til at du i tillegg til egne lege-besøk, og rehabilitering. Har ansvar for utredning og behandling, søknader og tiltak knytta til barnet. Du er redd og bekymret for barnet – i tillegg, til din egen situasjon.

Føler du – Fortvilelse?

I opptrenings-perioden etter operasjonen. Får du opphold på rehabiliteringssenter. Der du skal lære deg å bruke venstre hånden istedenfor høyrehånden.

Da får du en telefon fra din (ikke så fornøyde) partneren. Som informerer om at – skilsmisse-papirer er sendt i posten. Nå er misnøyen nådd – hos din (ikke fra denne datoen) medsammensvorne.

Føler du – Avmakt?

Du hadde ønsket å bli på rehabiliteringssenteret til du hadde hentet krefter, og lært å bruke armen. Det kan du ikke, du må pakke og flytte – mens du er nyoperert, og står midt i en rettsak. Nå også, uten et sted å bo.

Situasjonen du står i er mer (enn litt) komplisert: Du har i din tidlig barndom og ungdomsår – vært utfor «uheldige opplevelser». Det har påvirket deg. Du føler at de «tingene» påvirker deg nå også, men langt ifra – så ille som armen.

Du er foreldre til et kronisk- sykt barn, som krever ekstra i hverdagen. (Tilsynelatende) har du to armer, men å bare kunne bruke venstrehånden – det setter sine begrensinger. Du er alene etter samlivsbrudd, uten familie eller nettverk i nærheten.

Nå trenger du hjelp. Du ber om hjelp (etter mange år i konflikt), du er sliten samt “langt nede”.  Hjelpemannskapet, mener de “hjelper til” – fordi du er deprimert. (Du har vært deprimert før – i forbindelse med “tidlige uvanlige situasjoner”). Du kan ikke nekte for at du er deprimert nå også. Men du opplever at du er nedstemt (på grunn av livssituasjonen og armen – for ikke å snakke om konflikten med naboen.) Dersom du skal ha “hjelp” – må du akseptere grunnlaget «psykiske utfordringer», og vilkår knytta til det. Beredskapen rundt deg – ser ikke hele situasjonen.

Føler du deg – Misforstått?

Når du tror situasjonen ikke kan bli verre: Da har naboen fått kjennskap til vedtaket om hjelp. Det drar naboen opp under rettsaken som bevis på din “udugelighet”, og bruker det at du er arbeidsløs og «deprimert» mot deg. Samtidig får du ikke forsvart deg, eller lagt frem motbevis. Du har ikke økonomi til å betale advokaten, uten å miste bosted og trygg grunn – du må gi etter for naboens krav.

Du må nå betale naboen renter – resten av livet.

Føler du – Urettferdighet?

Du vil videre i livet og legge disse årene bak deg. Selv om naboen fikk det som han ville, setter ikke det en stopper for at naboen fortsetter å påvirker og begrenser livet ditt. Du kommer ingen vei.

Hva føler du nå?

Ser du for deg dette scenarioet? Du må virkelig ha «de rette brillene på», og innlevings-evne i dette tilfellet. Det tror jeg du har. Selv om å forstå (fult ut) – denne situasjonen. Da måtte man ha kjent, uretten, skammen, fortvilelsen og håpløsheten – direkte på kroppen.

Er det ikke slik med alle historier? Man må ha vært hovedpersonen i historien – for å vite «hvor skoen trykker», og (virkelig) forstå ALLE følelsene bak (livs)situasjonen …