DIKT – DU LILLE BARN

DU LILLE BARN …

 

 

 

Du lille barn som står der helt forlatt

Du kikker ut i denne tomme natt

Du føler deg så sliten, kald og redd

Ønsker at tomheten kunne forlate deg

Verden kjennes ut som slikt et trygt sted og du vil bare forsvinne av sted

 

                                            Hjelp meg!

 

Men der kommer en fremmed mot der du står

Du håper denne mann kan redde deg fra gråten som trenger på

Du kikker forsiktig opp for å se, «vil dette menneske ta meg med?»

Den fremmede kikker forsiktig ned på deg, men fortsetter så av sted

Det skriker en stemme fra dypt inni deg

 

                            Se meg!     

 

Det får panikken til å boble opp, så du tror du mister kontroll over din arme kropp

Da faller en tåre stille ned på ditt kalde kinn

Men du presser gråten ned, med tårer kommer ingenting godt med

Denne gråt kommer til å brenne seg fast inni dypet i deg en plass

For sorgen får ingen utløp noe sted – den er bare der og følger med

 

                                                                               Hør meg!

 

Du kikker lenge etter han som forsvinner bort

Det får skriket til å ville bryte ut, men ingen ord slipper ut av din munn du forblir helt stum

Du ønsker å løpe vekk fra der du er, men bena står planta som sten under deg

Den smerte som ikke kan slippe ut har lammet din kropp, og fått alt til å stoppe opp

Du vender blikket ned så ingen skammen skal se

 

                       La meg heller dø!

 

Håper mørket skal spise deg opp, så du kan unnslippe din egen kropp

Og smerten som river og sliter inni deg, får mørket til å senke seg

Du skulle ønske noen kunne komme å ta deg med til et bedre sted

Så du slapp å være her alene og forlatt i denne kalde natt

Håpet slukker raskt inni deg, for ensomhet er alt som fyller deg

 

                          Redd meg!

 

Du blir stående der i den mørkeste natt …

 

       

                            

 

Dette diktet skrev jeg september 2022.

 

Jeg avslører aldri opphav bak historiene mine. Men denne gangen skal jeg innrømme at dette er et reelt minne og mentalt bilde. Det er kanskje det bildet som hjemsøkte meg mest de årene jeg lå å så “mine indre demoner i hvitøyet”.

Grunnen til at jeg velger å publisere dette diktet, det har blant anna bakgrunn i at det kommer til å danne forklaring til teoridelen som kommer.

 

 

 

Har du “et lite barn” som trenger at du kobler deg på og lytter innover?

 

 

Det høres kanskje rart ut å si det slik men det kommer til å gi mening etter hvert. …

 

 

 

 

Så skjedde livet, og mange dører ble lukka bak meg. Når jeg fikk akseptert at livet ikke ble som forventa, så var spørsmålet: Hva nå? Det var en dør som begynte å lyse opp mørket, det var døra jeg hadde drømt om men ikke turt å tenke på: gi ut det jeg skriver - døra. Frykt for eksponering hadde holdt meg tilbake i mange år. Tørr jeg gå igjennom nå? Nå lar jeg meg ikke stoppe av mange ting, men jeg skulle gjerne vært usynlig. Men på samme tid, jeg ønsker å åpne en ny dør i livet. Jeg har behov for å hjelpe og bidra med det jeg kan: nemlig kunnskap og forståelse rundt "det få klarer/tørr si høyt" ✨️ La det være håp når alt svikter ✨️ tenkte jeg mens alt svikta rundt meg. Det var starten på drømmen min, samme år som jeg begynte å skrive ned "alt som hadde svikta" ✊️ Hobbypsykologen.blogg.no, var platformen jeg valgte å åpne døra på. La den være lys i mørke for dem som trenger det 💛 #ladetværehåpnåraltsvikter
Posts created 31

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.