1 år med … ?
… store, rare og uvanlige kontraster og følelser.
Før vi går i gang med alle kontraster livet har bydd på det siste året. La meg starte denne fortellingen med å gi en kort oppsummering av april og mai, som leder opp til dagen som markerte «1 år siden», og handler om:
1 år, med … ?
Skam
Kontraster
Søk dekning?
Alene
«La meg være usynlig!»
Våren:
Årets vår måneder var som vanlig fylt av avtaler og oppfølging, skoleavslutninger og midt i det klemte jeg inn en ukes ferie til Hellas. Samtidig som jeg kjente at støy fra omgivelsene var merkbare på kroppen, på grunn av «privat utrygg karakter».
I den forbindelse kom flere ord dukkende opp i både hode og kropp, som jeg visste jeg måtte ta tak i på et eller anna tidspunkt.
Men når du står midt i en travel hverdag som husmor med tre barn, kan du ikke bare sette tøyvasken på vent og sette deg ned å lytte innover i dypet på alle følelser.
Sommeren:
Da juni kom, var jeg på avslutning for mødre-gruppa ved krisesenteret og fikk dette «diplomet».
Da kjente jeg virkelig noe løsne i kroppen som beveget meg, og det var knytta til et spesielt ord.
Klarer du å gjette hvilket?
Noen tårer falt med det samme, men de måtte raskt dyttes ned og pakkes inn. Da jeg måtte løpe av sted til bilen og satte kursen hjemover, for å lage middag til sultne barn når klokka ringte ved endt skoledag.
Noen dager etterpå var jentene levert og jeg ble alene, da kunne jeg ta tak i det som lå og gjæra i kroppen. For følelsene var som en varm brøddeig i en overoppheta badstue, i ferd med å heve ut over hele bollekanten.
Tårene begynte å trille før jeg rakk å dra med meg en madrass og et pledd, som jeg la ned ved favoritt plassen i hagen min. Det står en svær blodlønn midt i hagen, som jeg syns får de mest magiske farger utover sesongen. Under treet lå jeg i flere timer når overgjæret følelser måtte ut og sorteres på riktig plass, mens sorgen i brøstet sprengte på.
Jeg tenkte på alle gangene jeg har blitt fortalt det motsatte, eller følt meg som en feiging.
Jeg har levd A-4 liv og tatt valg basert på frykt, og hva som er forventa eller stabilt.
Modig? Tøff? Si ting i klartekst? Det er ikke adjektiv jeg ville brukt om meg selv.
På den myke madrassen med øynene rettet mot himmelen tenkte jeg tilbake på det siste året, og på alle utover «komfortsonen» valg jeg har tatt.
Pressa meg ut av normal-tilstander og virkelig følt meg levende, helt ned på det minste cellenivået i kroppen.
1 år siden
I forbindelse med at tårene kom og følelsene rant over en varm sommerdag i juni, plinga et minne opp på telefonen. Det var nøyaktig et år siden jeg fikk innvilga søknad om oppstart av HobbyPsykologen.
1 år siden jeg tok tak i dørhåndtaket på døren som hadde lyst opp mørket i mange år, men som jeg hadde vært for redd til å åpne.
Jeg åpna døra til «gi ut det jeg skriver» på tross av frykt, som går på akkord med det jeg vanligvis ville ha valgt.
1 år ut av komfortsonen for å «hjelpe» nestemann/kvinne/familie bak meg i køen.
Har du fulgt med på reisen her inne på HobbyPsykologen, og lest de siste innleggene? Da har du fått med deg at jeg ikke hadde anna valg enn å åpne nettopp denne døren.
«Jeg måtte prøve å redde meg selv.»
Årsaken bak det er mildt sagt følelsesladet, og bidratt til utallige tårer og kontraster i livet.
Kontraster i livet
Jeg er en privat personen og det er svært få jeg snakker med om privat livet mitt, så publiseres ting jeg ikke tørr snakker om ut i det offentlige rom.
Større kontrast enn det, får man vel ikke?
Kontraster blir det når du starter blogg, samtidig som du holder temaene du skriver om skjult på privaten. Da forlater du mer enn bare komfortsonen når man velger å bli skribent på fulltid.
- Husmor og alene-mamma til tre med tilleggs-behov.
- Blogger og jobber mot forfatterdrømmen.
- Uro «bak i kulissene», aka. «høykonflikt».
Ufattelig mange timers arbeid å starte en blogg, der alle publiserte innlegg er nytt materiale. Nettside, design, bilderedigering, SoMe-konto og layout. I tillegg til mange hundre sider som ikke blir lagt ut, og dikt som nærmest kommer av seg selv.
Skrivingen gir meg glede og mening i hverdagen, men jeg presser meg av og til i forhold til antall timer lagt ned.
Hyper-fokus er både en «blessing and a curse», som er vanskelig å balansere.
I tillegg bidrar skrivingen til å «åpne» minner og følelser, som jeg ønsker skal bli et «lukka» kapittel i livet. Det bidrar til påvirkning som i tillegg går ut over nattesøvnen.
Søvn er viktig og reisa gjennom 30-årene har handla om å skape balanse og stabilitet i livet, samt “fjerne” frykt i og rundt meg.
Å starte opp en blogg der jeg utleverer den “classified” delen av 30-årene, er det motsatte av stabilt og trygt.
Å ja, det merkes. Veldig. Noen ganger, litt for mye.
Ensom, og stå alene:
Sommerens første måned drev av sted og juli begynte med varierende norsk sommervær, i løpet av den tiden logga jeg av for å finne balanse.
Flere sosiale sammenkomster gav meg mulighet til å komme bort fra «støy» samt skrivebobla, og bare være meg – dama foran HobbyPsykologen.
I forkant av disse sosiale begivenhetene fløy tankene øst og vest for å over-analysere; «Hva hvis jeg får et spørsmål om bloggen?»
På våren i forbindelse med en bursdags-feiring, fikk jeg dette spørsmålet: «Du sier fortsatt at du kun er hjemmeværende, hvorfor nevner du ikke bloggen?»
Det lyder kanskje rart? Men jeg håper ikke nye bekjentskap har lest det jeg publiserer.
En årsak er at jeg syns det er vanskelig å snakke om historiene uten å bli deigete av følelser, en anna ting er:
«Jeg ønsker ikke at mennesker jeg møter skal dømme, eller behandle meg annerledes.»
Et anna moment er: jeg har et behov for å ikke snakke om tøffe og tunge tema. Det har jeg reflekter mye rundt, og ikke bare den ene dagen på plenen.
I sosiale sammenheng trenger jeg å bli minnet på hvem jeg er, fordi det har en utrolig stor verdi for meg å være; «ho som er glad, positiv og gøy å være med.»
I tillegg blir jeg minnet på at jeg ikke publiserer for å «få sympati» eller «være bitch’ete».
På den andre siden er det ensomt når man holder mye for seg selv, og det vet jeg skaper kontraster i privatlivet.
«Søk dekning!»
Rundt juletider ble det mye «støy fra utsiden» noe jeg antok ville komme, etter oppstart av HobbyPsykologen.
«Klarer jeg å stå i støyen?», var spørsmålet jeg hadde stilt meg selv mer enn en gang i forkant.
«Jeg må prøve, hva anna kan jeg gjøre?»
Det ble mer enn en periode med uro bak i kulissene, mangel på søvn og mye frykt i kroppen. Da var det like før jeg hev inn håndkle og sa:
«Takk for meg, nå legges HobbyPsykologen ned.»
Jeg sto med hånden på dørhåndtaket og tenkte det beste var å lukke døra igjen, for å oppnå stabilitet og ro rundt meg.
Frem til en kursendring fikk meg til å skifte mening. Det var møte med krisesenter, som jeg skriver om i; «Bli eller være ødelagt, for alltid?»
De damene jeg ble kjent med på mødre-gruppa, minnet meg på en viktig ting:
«Alle opplever systemsvikt etter vold i nære relasjoner og konsekvensen av vold blir ikke forstått, eller utløser rettigheter til hjelp og støtte».
Det gav meg trua tilbake på det jeg prøver å oppnå.
Da tok skrivingen en mer ærlig og åpen tilnærming, og innleggene ble mer personlig enn noen gang.
«Søk dekning» var en setning som surra rundt i hodet etter innlegget «LØGN + BEDRAG = AKSEPT?», som ble publisert før sommeren.
Det førte til enda større følelser og mer kontraster på alle fronter.
«La meg være usynlig»
«La meg være usynlig» føltes på mange måter i kropp og sinn, dagen jeg la meg under treet. Når jeg måtte ta tak i noe mer enn å se på alle farger og nyanser i treets utstrakte blader.
1 år siden HobbyPsykologen.
Alt for store kontraster og følelser.
Frykt!
«Søk dekning!»
Sammen med de ordene dukka et bilde opp, bak tårefylte øyenlokk.
Jeg skal si noe om det minnet, selv om jeg normalt sett ikke snakker om spesifikke traumer. Det gjør jeg bevist, fordi man ikke bør sammenligne «hva man har opplevd».
Du sitter kanskje og tenker «andre har opplevd verre»? Hensikten med det jeg skriver handler om å «forstå seg selv», fordi det er et viktig steg mot å «få det bedre».
Bildet har en betydelig:
Det var meg som 7 åring og jeg gjemte meg bak den lysebrune skinnsofa. Den sto inntil vinduet som vendte sørover mot den sørlandske skjærgården. Bak sofaryggen inn mot veggen holdt jeg meg skjult, livredd og holdende på en kjøkkenkniv.
«La meg være usynlig!».
Skam
Hvorfor ordet «modig» satte i gang en hel haug av følelser og tanker i kroppen?
Fordi jeg har følte meg så langt i fra en modig personlighet som du kan finne. Den setningen: “søk dekning” sammen med hendelsene bak det bildet, der finner du forklaringen.
Det redde barnet vokser opp, i tillegg blir hun fortalt at hun er feig og «fortjente» straff. Hun blir voksen og tar valg basert på den «oppfattelsen», i lag med frykten som aldri forlater hennes side. Det påvirker alle valg og beslutninger og hun forblir skjult, så ingen skal se «hvem hun er» bak skammen.
Skam bærer du fordi du tror på ordene du har blitt innprenta; frykten gjør at du forholder deg «usynlig», for å unngå “straff” ved å «bli sett».
I dag «vet» jeg bedre, men følelsene er der.
Heldigvis blir jeg speila slik at jeg føler meg som et bra menneske, og at jeg ikke har noe å skamme meg over.
Så takk til alle dere som i løpet av denne perioden med sosial begivenheter har minna meg på: hvem jeg er!
1 år med store, rare og uvanlige kontraster:
Så mens jeg lå der under himmelen på den mest fredfulle plassen jeg vet om, og stabla følelser og minner opp på hverandre som Tetris-klosser. Begynte jeg å se sammenhengen mellom alle lagene.
Bildet som dukka opp sammen med alle uvanlige kontraster det siste året, danner forklaring bak motstanden til ordet: modig, som jeg tydeligvis hadde mer problem med å akseptere som passende adjektiv.
«La meg være usynlig» ringer fortsatt høyt i kroppen, fordi det er overlevelses-strategien min. Gjemme seg og ikke uttale seg høyt, gå forsiktig for å unngå ubehag.
Når jeg blogger og utleverer personlig informasjon gjør jeg det motsatte av det, og det skaper store kontraster i meg. Den frykten gjør at kroppen mobiliserer til:
«Søk dekning!», med et mentalt bilde av kroppen som ønsker å kaster seg ned (bak sofaen) i søken på tilfluktssted.
Det ble konklusjonen etter dagen under treet og påfølgende uke med tårer, over hvor ubehagelig det er å trå ut av skyggen og bli synlig.
1 år siden jeg starta HobbyPsykologen.
1 år med store kontraster i livet, og i «hvordan jeg ønsker å fremstå».
1 år med mange minner og følelser knytta til frykt, skam og ensomhet.
1 år med …
«Jeg er ikke modig, men jeg gjorde det allikevel.»
Jeg prøver å holde på tanken:
«Jeg vet hvem jeg er, og gjør dette av de beste intensjoner».
Men den følelsen forsvinner av og til når man har «holde seg skjult»-som livsfilosofi, og opplevelsene som bidro til det med seg i bagasjen.
Jeg tok et valg på tross av frykt og hva kroppen anser som «normalt for overlevelse». “La meg være usynlig” føles fortsatt i kroppen, og det er vanskelig å stå i når man ikke er tøff eller modig. Jeg pleier ikke å utrykke meg med ryggen rak, men jeg er tidvis mer rakrygga nå på grunn av det valget.
Håpet er om «karrieren» som bloggende skribent med tiden, får samme betydning som diktene;
Jeg har skapt noe av verdi fra meningsløse historier, og det gir meg en «verdi».
Det er grunnen til at når jeg ser for meg å lukke døra til HobbyPsykologen, fordi det skaper store kontraster i livet. Så kan jeg på samme tid ikke se for meg og gå tilbake til stengte dører i et beksvart rom. Tilbake til å være «verdiløs», «stemmeløs» og stå maktesløs mens alt lys slukkes i meg.
Dit skal jeg aldri tilbake og da må døra stå åpen, selv om det skaper store kontraster i livet.
1 uvanlig år … for å unngå: «Bli og være ødelagt, for alltid», motbevise:
«Løgn + Bedrag = Aksept»,
med HobbyPsykologen som eneste dør ut av:
«1 liv, uten valg»
Jeg vil helst være dama foran HobbyPsykologen, men jeg trenger dama bak fordi …?
Jeg trenger HÅP, mening og mestring i hverdagen like mye som deg, kjære du som kommer etter meg i køen.
Tiden får vise hva som åpenbarer seg når man tørr eksponere seg, og skape store kontraster i livet på tross av ubehag.
“Man forblir ensom ved å forholde seg usynlig, står man mindre alene ved å gå motstrøms av frykt og skam?»
Noe nytt å filosofere over neste gang jeg skal ligge på gresset, og myse opp mot bladene som henger blodrøde mot en knallblå himmel.
1 år fra nå, hvilken ny side skriver du og jeg på da?
Jeg skal øve på å snakke om bloggen og skrivinga slik at jeg (1 år fra nå), kan svare deg på det uten å føle (samme) ubehag …
To be continued …
