Kapittel 2 – «Kan man få strykkarakter på DPS?»
Etter mye om og men, så var det endelig min tur i køen. Vi befinner oss på sen-høst 2017. (For de som kommer inn i historien nå).
Jeg hadde vinglet frem og tilbake om jeg skulle møte på avtalt time. Ambivalensen sliter i meg.
Belastning på systemet, skam over situasjonen, usikker på «Hva er egentlig galt med meg?» Det var noe mer som plaga meg – eller?
Dialogen jeg har med meg selv på denne tiden – er ikke særlig oppløftende. Den er blitt sensurert ut – for alles sikkerhet!
Jeg trappa opp 10 minutter for tidlig (alltid presis), rett fra jobb. Kan egentlig skjønne at han behandleren ikke skjønte noen ting. Der møtte jeg til time på DPS. Nydusjet, håret fønet og perfekt sminka. I skjørt, bluse og skinn-lowcut-boots. Presis og punktlig – fortsatt i jobb, selv om jeg hadde sagt – og det sto sikkert i henvisningen – SOS!!!
Det var her han måpende kikket opp, på det han etter hvert kalte (en «definisjon», jeg har nevnt før – som jeg helst vil slippe å nevne igjen). Idet vi har hilst pent på hverandre. Jeg har satt meg ned i en stol – helst så langt vekk som mulig, og med blikket retta mot exit-skiltet
(Jeg hadde aldri reflektert over plassering eller at jeg leita etter exit-skilt før – ikke nå heller. Det tok en stund før jeg reflekterte over det. Bare en observasjon gjort – år etterpå.)
Spørsmålet ringa i rommet. Som alltid ble jeg super-bevist at jeg var i fokus. Noe som gjorde at jeg vrei meg ukomfortabelt på stolen.
– «Jeg er mamma og kone. Ja, og arbeidstaker.»
Behandleren kikket på meg som om jeg hadde svart feil på spørsmålet. Han ser mer ut som et spørsmålstegn. Men sikkert ikke mer enn meg. Han gjenvant fatning og spurte igjen.
– «Jeg mener – Hvem ER du?»
Jeg følte jeg var kommet opp i et eksamensspørsmål – som jeg nå tydelig strøk på.
– «Jeg er mamma til tre jenter, og jeg er gift, og så jobber jeg på …» (av sikkerhetsmessige hensyn, dropper jeg å nevne arbeidsplass. (Jeg tuller ikke)) …
Var det slik at behandleren trengt mer info? Måtte jeg legge til noe? Hva mer ville han vite?
Han kikket undrende på meg. Jeg kikket tilbake i noe som føles som en evighet. Mens hjernen min spinner av gårde – på leit etter riktig svar. I det som nå har føltes som en uendelighet, virker det som om behandler måtte legge om strategi.
– «Jeg mente litt i retning av – Hvem er du som person?» sier han igjen – mens han kikker inngående på meg. Jeg skjønner ingenting.
Jeg er jo mamma, kone og arbeidstaker. Hva mer kan man svare på et slikt spørsmål?
Så her sitter jeg – første time til samtale på DPS, og jeg får strykkarakter på et av de første spørsmålene. Det er mulig jeg strøyk – på samtlige …
Hjernen min leiter etter flere ting jeg kan nevne, men det virker ikke som om jeg finner noe anna svar. Hjernen min er blank. Smart- er ikke en personlig egenskap jeg innehaver. (Jeg måtte jobbe med den tanken – i nær fremtid. Men det vet jeg ikke – på daværende tidspunkt.)
Etter en stund, der behandler må gi opp jakten etter svar på det spørsmålet.
Stiller han dette: – «Hva liker du å gjøre??»
«Nei, ikke …» – ruller i hjernen. Mens blikket mitt allerede har funnet exit-skiltet og er på vei ut av bygningen. I full fart mot turstien på utsiden – løpende bort fra både spørsmålet, og behandleren som stilte det.
Men pliktoppfyllende sitter jeg igjen til timen er gått.
Behandler reagerer ikke – på at jeg har forlatt rommet og bygningen, og ikke lengre er til stede i rommet. Jeg husker ingenting anna fra den timen. (Annet enn at jeg har gitt et eller anna nikk, og et eller anna svar på spørsmål.) Jeg kan jo ikke være uhøflig!
Men kroppen hadde allerede forlat bygningen (mentalt). Freedom …
«Dette er en tilstand som dukker opp mer og mer fra 2017 og utover. (Mental forsvinning – som ingen merker). Denne mystiske tilstanden – bidrar mer til mysteriet rundt meg. (Av beredskapsmessige hensyn bør jeg kanskje avsløre, at den «stabiliseres» igjen – når «andre ting» blir løst …) At ting nærmer seg «løst» fire år fra nå – det får konsekvenser. Naturlig nok. Kunne det vært unngått?
Så bør jeg legge til – at denne behandler er han som kommer til å «løse» et – av de avgjørende mysteriene ved meg (det ligger «bare» et år – frem i tid) …»
To be continued …
