Bok, Blogg eller «forbli skjult» ???
Dikt og metaforer er ikke det eneste jeg har skrevet. Det siste året har jeg skrevet bok der jeg prøver å flette alt sammen, samtidig deltatt på et forfatter-program. Den boken starter med min reise inn i 30-årene. Det er ikke en 30-årskrise jeg har skrevet om. Selv om den handler om kriser – disse livskrisene –mens jeg leita etter svar og prøvde å forstå «hva skjer med meg?»
Det er ikke bare en lege jeg har møtt på min reise, som har lest (la oss kalle det) «boka mi» Kikket og måpt – og spurt «Hvordan har det seg at du sitter oppreist – ikke minst at du har klart å bli den du er?»
«Jeg vet ikke», svarer jeg «me
Vi må «bare» jobbe oss igjennom noen ting og begynne å forstå. Finne frem til den vi (egentlig) er, bak alt det som «lever der inne». Til det trengs litt hjelp. Denne hjelpen – hva skal til? Hva trenger du, de rundt og helsepersonell å forstå? Om det å leve med konsekvenser etter/og vært utsatt for psykisk og fysisk vold?
Hvorfor skrive bok om «konsekvenser av psykisk og fysisk vold?»
Fordi; kjære deg, som kommer etter meg i køen, og nå skal jobbe deg igjennom det som «få tørr og klarer å si noe om» – du vil trenge hjelp. Av det du har opplevd – skal IKKE det mest traumatiske være – den dagen du spør om hjelp og støtte.
Jeg vet; at det mangler kunnskap og det mangler forståelse – nettopp fordi så få av oss klarer og tørr si noe om det.
Jeg har tenkt at vi kan dessverre ikke helt unngå at barn utsettes for omsorgssvikt. Eller at mennesker utsettes for psykisk og fysisk vold – men vi kan gjøre noe med hvordan disse menneskene får hjelp og støtte – den dagen de trenger det.
Konsekvenser av psykisk og fysisk vold – gjør noe med deg. Men du og jeg – vi er også mer enn hendelsen som preger oss. Det vil komme naturlige årsaker og konsekvenser av et levd liv – som vil påvirke deg. Jeg skulle ønske jeg hadde vist det jeg vet i dag. Men nå kan jeg ikke tilbake å endre på min historie.
Gjort er gjort. Nå skal jeg videre. Men kan jeg bruke det jeg vet – til å hjelpe deg som kommer etter meg. Kunnskap er makt, forståelse er hjelp. Da redder vi forhåpentligvis liv.
Jeg starta denne reisen inn i 30-årene med en følelse av maktesløshet. Maktesløshet gjorde at jeg følte, jeg ikke hadde kontroll over hva som ble skrevet på de første fire kapitlene. Maktesløshet det ikke en god følelse, det er vi sikkert alle enige om. Den følelsen ble ikke mindre, den dagen jeg bad om hjelp – det forsterket fortvilelsen av å ikke forstå meg selv eller hva som skjedde med meg.
Jeg finner svar og begynner å få tilbake kontrollen, når vi er på kapittel fire og fem – men det er noen år av livet – som har vært mildt sagt, vanskelige. Det er også her behandling blir avsluttet – og oppoverbakken har begynt.
Da jeg skrev den første metaforen i 2018 – fikk jeg spørsmål om jeg ville gi ut og holde foredrag. Når jeg skrev – mitt liv som bil. Jeg turte ikke. Det var kapittel 2.
Det som få av oss klarer og tørr å snakke om. Vel – overlevelsesstrategien handler om å skjule seg. Være usynlig. Det mest behagelige og trygge hadde vært å legge lokk på de årene, gå videre.
Men så brenner jeg virkelig for at forståelse rundt disse tingene må på plass, skal vi redde liv. Ikke gi mennesker i krise og vanskelig livssituasjoner – grunn til å gi opp.
Det du har opplevd vil prege deg – du trenger å forstå det, du trenger at de rundt deg også forstår.
Hva skal du og de forstå?
I det du gå gjennom kriser og/eller vanskelige livssituasjoner – hva skjer da? Det handler om at «den traumatiserte delen» og sorg – blander seg sammen. Du skal sørge for to. (jeg skal forklare det)
En utbrent eller syk kropp – der vil evnen til å regulere. Det vil si; muligheten til å «jobbe seg ut av ubehaget», være redusert eller evt. fjernet. Det vil føre til økt ubehag (økt symptom-trykk) hos deg – når du ikke kan komme deg «vekk».
Det gjelder også å forstå hva som skjer inni deg. Hva denne «frykt», «tomhet», «ensomhet» og «sorg» – prøver å fortelle deg og hva som er opphavet bak.
Du er også sårbar for «avvisning» og det å bli «misforstått» – det ligger i det du har opplevd. Det gjør det enda vanskeligere å si og innrømme – og be om hjelp.
Du vil trenge hjelp, kjære deg. Men hvilken hjelp?
Konsekvenser av psykisk og fysisk vold – setter seg i kroppen. Men den dagen du ber om «hjelp» – da bør hjelpa «se hele deg – og situasjonen rundt». For du er mer enn det du har opplevd.
Jeg traff en overlege sommeren 2021 – da hadde jeg leita etter svar på; hva skjer med meg? (store deler av livet) – Dette sa hun til meg;
«Kjære deg. Du har normal reaksjon på unormale hendelser.»
Jeg skal ikke avsløre for mye – men denne setningen er viktig!
Jeg har tenkt; hva hadde skjedd hvis alle jeg har spurt om “hjelp” de årene – hadde møt meg på samme måte. Hva hadde det utgjort av forskjell? Vel – det får jeg ikke svar på. De årene gikk og er forbi. Men hvis jeg skal bruke det jeg har lært til noe fornuftig – så er det å gi ut det som har blitt til noen fortellinger om min reise. Med å finne svar, og ta tilbake kontrollen på narrative i livet mitt.
Jeg brenner virkelig for dette. Traumer gjør noe med deg – men den dagen du ikke kan «kontrollere det» – da er traumene ikke (eneste) årsak til at du blir syk. Det er andre årsaker og ytre omstendigheter som ligger bak.
Når og hvordan, du og de rundt deg forstår hvor «skoen trykker» – det er dagen du får riktig hjelp.
Det ble ikke bok, men det ble blogg – det var helt tilfeldige grunner. Som starta med en person i systemet som «så meg» og forsto (mer enn jeg sa) – for et par måneder siden. I det vi går inn på og snakker om; det å føle «maktesløshet» og «ensomhet», og videre inn på det at jeg har skrevet. Så sier han «Gjør noe med det. Jeg ser du brenner for dette.» ja, det gjør jeg virkelig! «Ikke bry deg om hva andre vil mene. Skaff deg heiagjeng».
Dette møtet reflekterer jeg over i ettertid. Jeg er ikke der som bruker/pasient (bare så jeg har sagt det). Hvordan jeg føler det etterpå? Det er følelse av Empowerment. Et begrep jeg lærte i studiet, men som jeg i praksis – i rollen som bruker/pasient – ikke har opplevd mange ganger.
Dette er slik man burde føle seg som bruker/pasient også, har jeg tenkt mange ganger.
Jeg reiste hjem (i Empowerment-rus) sendte jeg søknad om å opprette HobbyPsykologen. En måned etterpå fikk jeg svar «hei, og velkommen til oss – HobbyPsykologen.»
Det har vært noen «ytre hindre» som har ført til at jeg fikk publisert et par dikt de siste året, og jeg har fått spørsmål om å skrive og gi ut mer. Men skal jeg tørre? Helt seriøst, jeg sover ikke på flere netter etter jeg har publisert på Facebook-siden min. Bedre å forbli skjult?
Hvis jeg nå gir ut det jeg skriver. Så handler det om at jeg befinner meg på de to siste kapitelene – i fortellingen om 30-årene. (da klarer du sikkert å gjette hvor gammel jeg er). Dersom denne fortellingen starter med «stå alene i» og følelse av maktesløshet. Når valget er å tilbake dit eller ta kontroll over det som blir skrevet på de siste to kapitlene. Da er svaret enkelt – for jeg skal aldri tilbake til dit jeg var. Da må jeg velge å avslutte denne historie sterkere enn den begynte.
Livet ble som sagt ikke som planlagt, men det ble mye bedre (på mange måter). Da trosser jeg frykten, og gir ut det jeg har skrevet. Gjennom HobbyPsykologen.
Hei kjære du – som kommer etter meg i køen. Du som nå skal ut på den samme reise som jeg (ufrivillig) la ut på. Jeg håper du får hjelp og støtte – og at det ikke svikter rundt deg (enda en gang).
Jeg håper jeg kan hjelpe deg med å finne svarene du leiter etter. Jeg håper du finner frem til den du (egentlig) er.
Jeg håper du husker på at; DU er så mye mer enn det du har opplevd!
Masse lykke til, kjære du!
️ La det være håp når alt svikter 
️ Hobbypsykologen.blogg.no, var platformen jeg valgte å åpne døra på. La den være lys i mørke for dem som trenger det 
#ladetværehåpnåraltsvikter