Jeg kan IKKE tilgi?
Hvilke tanker sitter du igjen med etter å ha lest diktet: “Jeg tilgir deg”?
Jeg skal røpe hvorfor jeg lurer på reaksjonen din, for jeg minnes min den dag jeg fikk oppgaven «å tilgi». Reaksjonen min hang sammen med det som ligger bak diktet, med en vesentlig forskjell:
«Det kan jeg IKKE tilgi» og situasjonen utspilte seg slik:
TILGI – DET KAN JEG IKKE?
Året er 2018, og jeg skulle ta tak på noen nye banale teknikker som omhandler «få det bedre med meg selv». Blant anna: TILGI.
Ordet tilgi kom opp som tema den høsten, og kroppen reagerte på en ikke fult så hensiktsmessig måte.
Jeg ble sint.
Jeg gikk rundt og lurte på «Hvorfor reagerer jeg sånn?», mens jeg trykka ned følelser og tanker som kom ramlende inn og ned i kroppen.
Etter en uke, så kom jeg tilbake til gruppa hvor vi hadde diskutert «tilgi». Uten å ha blitt særlig klokere over reaksjonen eller konklusjonen rundt «det å tilgi».
En av lederne for gruppa sa «Ann-Sofie, tilgi handler ikke om å akseptere hendelsen. Du tilgir for din egen del. Fordi når du bærer rundt på hendelsen, da tar hendelsen opp plass i livet. Det blir et tungt liv. Du tilgir fordi du skal få det lettere».
Denne setningen «Du tilgir for din egen del.» Det å tenke at jeg skulle få det lettere, fikk meg ikke til å føle meg noe bedre snarere tvert imot.
De ordene gjorde meg opprørt. Jeg begynte å gråte, og det åpenlyst med folk til stede uten å kunne skru av vannkrana.
Ut av stand til å si et eneste ord fordi for mye føltes og kjentes i kroppen på samme tid, og skammen over reaksjonen gjorde det vanskelig å si noe som helst.
Det vanskeligste var knytta til noe jeg ikke klarte å sette ord på før lenge etterpå. Det var tanken og følelsen rundt: «Jeg fortjener å ha det vondt. Jeg fortjener ikke å tilgi meg selv, eller få det lettere.»
Jeg var klar over følelsen og jeg visste hva det var knytta til, men jeg klarte ikke si det høyt.
TILGI – DET ER VANSKELIG!
De årene jeg skulle «få det bedre», så føltes det ut som om sorg og sinne skulle ta over hele meg. Da tårene begynte, var jeg redd det aldri skulle stoppe.
Det å skulle tilgi opplever og hendelser i livet, samtidig forstå og akseptere hvilke konsekvenser det har hatt. Utløser sorg, og den må man igjennom som all anna sorg i livet. Som all anna sorg så er det en prosess med noen trinn, og de trinnene har ingen tidslinje eller stoppe-sted.
Hvor mange dager, måneder eller år trenger du for å sørge over tapt barndom? Ungdomsår? Overgrep? Vold?
Jeg har dessverre ikke svar på det, ikke sorgen heller.
Ikke for å ta motet fra deg, for det som er viktig her kjære deg. Du må få rom og mulighet til å være sint og lei deg, for sorgen må du igjennom før du kan tilgi.
Du må tilgi: det vil si forsone deg med hendelsene og sviktene, og det som er minst like viktig: tilgi deg selv.
TILGI – HVORFOR SKAL DU DET?
Tilgi hendelser, situasjoner og personer, men også deg selv.
Ordet tilgi plaga meg i begynnelsen fordi jeg følte ubehag rundt det å skulle få det lettere, og det fortjente jeg ikke.
Føler du motstand rundt det å tilgi, fordi du ikke fortjener å tilgi deg selv?
På dette trinnet er det mye ubehag fordi du skal forstå alle hendelser i livet, du skal anerkjenne alt som har hendt og du skal akseptere deg seg.
Ta å dra fram skuffen med hver eneste tanke og følelse rundt ordet tilgi. Klarer du å tilgi alle valg og avgjørelser tatt både av deg og andre, og aksepteres og forsone deg med det?
Nevn en hendelse du bærer på og syns er vanskelig, føler du ubehag i forhold til deg selv eventuelt andre? Eller kanskje du klandrer og rakker ned på deg selv, for en hendelse som fant sted? Du gjorde noe “galt”, så nå fortjener du å ha det vondt?
Å tilgi kan føles vanskelig, der finner du motstand og den skal du igjennom før du kan tilgi.
Jeg var sint på meg selv, jeg ble ikke mindre sint den dagen jeg forsto hva jeg skulle tilgi. Jeg syns det var vanskelig å tilgi, mest meg selv. Når jeg skulle forsone meg med årsaken bak «jeg fortjener å ha det vondt», ble det utløst et skred av emosjoner.
Å forsone seg med hendelsen og situasjonen, vil også innebære å forsone seg med seg selv.
TILGI – DEG SELV!
Tilgi uønska opplevelser i livet, men også tilgi det du anser som «uønska» i deg.
La meg spørre deg om noe: Syns du det er vanskelig å tilgi deg selv?
Finnes det hendelser du skammer deg over? Har du «feil», eller føler du det er noe galt ved deg? Er det vanskelig å snakke om fordi du tenker det gjør deg «uønska»?
Da lever følelsene og ubehaget begravd i deg, det er ikke et lett liv å bære rundt på vonde hendelser. Det er tungt å bære skam ved å holde fast på hendelsen.
Du fortjener å få det lettere og bedre, du fortjener å gi slipp. Tilgi deg selv, uavhengig av feil og eventuelle valg du har tatt i livet. Alt i livet er heller ikke din feil.
Det høres lett ut når jeg sier det. For jeg vet det hvor vanskelig det er, og hvor lang tid jeg brukte på å jobbe meg igjennom motstanden bak de følelsene.
Men det at du har tatt dårlige valg og avgjørelser i livet ditt, gjør deg ikke til et dårlig menneske. Alle gjør feil, men ikke alle mennesker klandrer seg selv eller henger fast i alle feil valg. Ikke alle mennesker er sinte på seg selv.
De som klandrer seg selv, misliker seg selv og skammer seg over den de er. Handler ikke det om opplevelsen og hendelsene de har opplevd som skapte den følelsen?
Er det ikke hendelsen det var noe galt med, ikke deg?
Jeg håper du en dag velger å være sint på «det andre», ikke deg selv. Det som var feil var det du opplevde av utilgivelig situasjoner og personer, ikke reaksjonen det skapte i deg.
Bli sint!
Sinnet skal også føles på i denne delen av prosessen. Du har lov å være sint før du kan tilgi.
Tilgi-prosessen må gå sin gang og da har du lov å føle alle «uakseptable» og uønska følelser. Det bli lettere etter hvert, og da får du det lettere.
Du tilgir ikke nødvendigvis opplevelsen, men du aksepterer deg selv for reaksjonen.
TILGI – FORDI DU FORTJENER Å FÅ DET LETTERE.
Jeg håper så inderlig du en dag tilgir deg selv, så du oppnå fred med deg selv og får det bedre.
Du fortjener å få det lettere, og du fortjener å tilgi deg selv.
Innerst inne, er du «noe» og «verdt noe»? Jeg bør også legge til at disse kvalitetene bør helle mer mot den positive siden av scalaen, enn den negative.
Før du kan tilgi, bør du vite «Hvem du er» og «Hva du er».
Dersom du ikke vet hvem du er eller kjenner du er verdt noe, må du først finne svarene på hvorfor du føler det slik.
Du er ikke et dårlig menneske, selv om du føler du har «feil» og «mangler». Du trenger ikke bli perfekt eller feilfri, du er god og bra akkurat som du er.
Jeg visste ikke at jeg hadde starta prosessen mot å finne svar på «hvem jeg var» når jeg holdt på med «få det bedre». Men noe forandra seg i forhold til det å tilgi, når bitene rundt «jeg er verdt noe» falt på plass.
For når jeg følte at jeg var god og bra og ikke utelukkende et dårlig menneske, da var jeg verdt noe. Da fortjente jeg å ha det bra, og da begynte jeg å akseptere meg selv fordi jeg fortjente å få det lettere i livet.
Jeg tilga meg selv for det som var «uønska» i meg, da kunne jeg gi slipp på hendelsene fordi jeg fortjente bedre.
«Jeg fortjener å ha det bra, og jeg aksepterer meg selv for den jeg er.»
Så enkelt og allikevel så forferdelig vanskelig.
TILGI – FOR Å FÅ DET BEDRE.
Du må tilgi deg selv for å ha bært på skam etter hendelsen, som utløste tanken «jeg fortjente det».
Du skal ta tak i oppgaven: tilgi, som nå har vist seg å være alt anna enn en banal oppgave. Så har vi vært inne på er det en forutsetning at du er «noe» og «verdt noe» før du kan tilgi og få det lettere. Ellers sitter du fast i tanken «jeg fortjener å ha det vondt», og da fortsetter du å «straffe» deg selv.
Du straffer deg selv ved å holde fast på tanken:
«Jeg fortjente det. Jeg fortjener å ha det vondt. Det jeg opplevde er min feil. Jeg er ingenting verdt. Jeg fortjener ingenting, eller jeg fortjener ingenting bedre.»
De tankene kjære du, de er etterlatt i deg etter det du har opplevd. De tankene er «straffen» du fortsetter å fortelle deg selv. Du fortsetter å utøve «vold» mot deg selv.
Ingen fortjener «straff» og dersom du fortsetter å «straffe deg selv» ved å ikke godta deg selv, da vinner den utilgivelige hendelsen.
Når jeg begynte å se sånn på det, da ble det lettere å tilgi meg selv. Fordi dersom jeg fortsetter å behandle meg selv dårlig ved å kritisere og rakke ned på meg selv, så fortsetter volden og da vinner uretten.
Jeg vet ikke med deg, men den tanken endra noe i meg.
Jeg tilgir ikke uretten.
Jeg tilgir for å få FRED.
TILGI ALT, MEN …
Kjære du – tilgi hendelser i livet som har påvirket deg negativt, tilgi mennesker som har behandla deg dårlig, tilgi situasjoner som ødela noe inni deg, tilgi deg selv for valgene du tok, tilgi deg selv for tårene du gråt på veien mot bedring, tilgi alt – men du glemmer ikke uretten du kjempa imot for retten til å leve i fred.
Denne teksten kommer til å henge sammen med et stykke som er på vei og heter «Befri meg fra skam», og er knyttet opp mot Hjelp & Støtte. Der skal jeg si det som ligger mellom linjene i denne historien uten «munnkurv», for skal det komme noe godt ut av disse historiene så må jeg velge å si noe svært upolitisk ukorrekt.
To be continued …
